|
Petrus
Hansen kjører til Russland:
I
Nansens ånd
Av Gunnar
Christensen
Petrus
Hansen (77)
fra Sortland i Norge er godt kjent blant gatebarn i den russiske
byen Murmansk. Foreldreløse barn og barn av rusavhengige
foreldre blir gatebarn. Disse barna havner
i en brutal virkelighet i Murmansk kalde gater.
Siden
1991 har Hansen vært med på å finansiere trygge og
gode barnehjem, spesielt
med tanke på at barna skal få mulighet å utvikle
seg på lik linje
med andre barn i samfunnet. Utdannelse, trygghet, mat og klær gir disse
barna nytt
håp for fremtiden.
Petrus
Hansen inviterer deg til å bli fadder eller gi penger til hans
barnehjem i Murmansk. Ved fadderordningene opprettes forbindelse
mellom barnet og giverpersonen. Alle bidrag - smått og stort -
monner godt i dette arbeidet. Pengene du gir rekker langt i dette
landet slik prisnivået er i Russland. Du kan også sende barneklær. Behovet
for hjelp er stort.
Trailersjåfør
-
Hva førte deg til Russland?
-
Det startet i 1991. Jeg ble trailersjåfør på
befraktning fra Norge til Russland. Turene gikk til Murmansk, St.
Petersburg, Moskva og en rekke andre destinasjoner i
Nord-Vest-Russland. Som mekaniker var jeg etterspurt i denne jobben
fordi jeg kunne reparere underveis når det oppsto tekniske
problemer. Vi var to sjåfører i traileren som delte
på å kjøre. Alt på første turen ble
jeg sterkt grepet av situasjonen for gatebarna.
-
Hvordan ble du tatt imot?
-
Det var nesten uvirkelig. Da vi opplevde det russiske
byråkratiet på kroppen, fikk vi erfare hvor vanskelig det
var å passere tollen. Der var med bevæpnede vakter flere
steder. Men sivile russere som vi traff var gjestmilde, men fattige.
Vi bodde privat på de første turene. Slik ble vi kjent
med mange som jeg ennå i dag har forbindelse med. Det ble mange trailerlass.
|
Barna
ved Petrus Hansens barnehjem har mange kulturelle innslag. Da norsk
presse sist var på besøk hadde undeholdningsgruppa
trukket i finstasen. Hansen sees midt i gruppa.
Foto:
Ingunn Mehlum |
Hvilken
bakgrunn har mannen med det gode hjertelag?
Petrus
Hansens er født i 1930 i ei lita bygd på Sortland:
-
Her var fiske og småbruk livsgrunnlaget for alle på
stedet. Det var lite penger, men vi var stort sett alle i de samme
kårne. De fleste hadde mor og far, så den sosiale siden
var sterk. Skoletilbudet var en 3-delt internatskole fra sist på
1800-tallet med ett klasserom og en lærer for oss alle. For
oss som gikk på skole under krigen var skoletilbudet stengt i
perioder p.g.a. mangel på mat og andre nødvendigheter
som måtte være tilstede for at vi kunne bo der.
Videregående skole fantes ikke.
-
Etter endt skolegang var det å reise tilsjøs eller
å få seg jobb på en fiskebåt. Fiske ble mitt
yrke fram til 1965. Deretter arbeidet jeg i en engrosbedrift i 11
år, tok eksamen i handelsfag som privatist ved gymnaset i 1969.
I 1976 fikk jeg arbeid ved et bilverksted for tyngre
kjøretøyer. Dette var min arbeidsplass til jeg gikk av
med pensjon i 1994.
-
Hjelpearbeidet var altså ved siden av jobben
og
etter at du ble pensjonist?
-
Ja. I 1994 reiste jeg og en kamerat på en tur til Murmansk for
å orientere oss om videre hjelpearbeid. Vi hadde møter
med Det Norske Konsulat og med sosialledelsen, omvisning på
sykehus, aldersheim og et barnehjem. Vi så at de manglet det
meste, og at vi måtte utvikle en mer strukturmessig
distribusjon av varer fra Norge. Dette var kun mulig i samarbeid med
den lokale sosialtjenesten. Det ble opp gjennom årene mange
trailerlass med klær, sko og en rekke andre varer de manglet.
Gave
ga tårer
En
rekke enkeltepisoder danner rekken av minner fra årene med hjelpearbeid:
-
De første årene jeg besøkte Murmansk fulgte
mange barn etter fremmede på gaten. De tigget penger.
Besøkende ga litt. Dermed oppdaget barna at dette var en lett
måte å skaffe seg litt penger på. Uten foreldre til
å ta seg av dem brukte de tiden på egne sysler. Men etter
hvert kom barna bort fra gata og ble tatt hånd om av
sosialtjenesten. Gatebarna ble sendt til barnehjem:
-
På barnehjemmet jeg besøkte i 1994 var 40 barn
plassert. Alderen var fra 3 til 14 år. Her var to soverom.
Et
for gutter og et for jenter. Her var trangt og vanskelige forhold
for barna.
-
Jeg besøkte dette barnehjemmet hver gang jeg var i Murmansk.
Ved et besøk fikk en pike der ei klokke som min kone sendte
med meg. Piken ble så glad for klokka at hun begynte å
gråte. Det var den første ting hun har fått som
sitt eget. Piken hadde en alkoholisert mor. Når hun fikk fri
fra barnehjemmet for å besøke moren ble hun skjenket med
vodka og sendt på gata i prostitusjon for å få
penger til alkohol.
Intensiverte
arbeidet
-
Denne opplevelsen intensiverte mitt arbeid for dette hjemmet.
Barnehjemmet ble senere flyttet til en tidligere barnehage i
Starostina 91. Denne adressen hadde mye bedre plass, men var i
dårlig forfatning. Jeg gikk da sammen med ledelsen der for
å legge forholdene bedre til rette, slik at barna kunne utvikle
seg på linje med de som vokste opp i familier. Der var en
dyktig leder. Hun var psykolog, en god organisator som visste hvordan
hun ville ha det. Etter hvert ble dette et godt og vel utstyrt hjem
for barna.
|
Barna
ved Petrus Hansens barnehjem har mange kulturelle innslag. Da norsk
presse sist var på besøk hadde undeholdningsgruppa
trukket i finstasen. Hansen sees midt i gruppa.
Foto:
Ingunn Mehlum |
Den
største utfordringen
-
Det russiske tollvesen har vært den største
utfordringen. De har stadig kommet med nye regler som har gjort
hjelpesendingene vanskeligere. Den første tiden var det ikke
noen begrensning på hvor mye en person kunne ta med seg gjennom
tollen. I 1999 hadde jeg med 10 datamaskiner til barnehjemmet. Det
ble den gang skrevet ut bare en følgeseddel, så var det
hele i orden. Jeg fikk kjøre datamaskinene til et toll-lager i
Murmansk. Her lå maskinene noen måneder. Deretter fikk
hjemmet dem ut.
To
år etterpå hadde jeg med 17 datamaskiner, men da var det
kommet begrensninger i tollen: Kun 50 kg pr. person og kun en
datamaskin var kvoten nå begrenset til. Jeg måtte da
kjøre tilbake til Kirkenes, lagre datamaskinene på
brannstasjonen der for senere å ta dem enkeltvis inn til
Murmansk. Fra Kirkenes til Murmansk er det ca. 250 km. Jeg avtalte
med en familie i Nikel hvor jeg fikk midlertidig lagring av
datamaskinene. Slik kjørte jeg en og to datamaskiner av gangen
over grensa. Nikel ligger bare ca. 60 km fra Kirkenes. Etter de nye
tollreglene måtte det være en uke mellom hver tur. Jeg
hadde heldigvis kjenninger som hjalp til med denne transporten,
så det gikk bra. Dette var den største
transport-utfordring jeg har hatt i mitt arbeid der.
Barnehjemmet
har nå innredet et fint datarom for barna. Også kontoret
og spesialavdelingene på hjemmet fikk maskiner.
-
Slik tollreglene nå er får vi bare ta med 35 kg bagasje
pr. person gjennom tollen. Da blir det knapt når en datamaskin
veier ca. 26 kg.
Frakt
med privatbiler
Da
jeg sluttet å kjøre trailer fraktet jeg varene med
privatbiler. Jeg har en kamerat som eide en vare/ campingbil som vi
brukte når det var behov for det. Fra Sortland til Murmansk er
det over Ivalo-Lotta ca. 1200 km. Over Kirkenes ca. 1300 km. Vi
kjører vanligvis uten overnatting.
Fadderordningen
er til økonomisk hjelp for barna
-
Mitt første hjelpeprosjekt var barnehjemmet Starostina. Alle
barna fra dette barnehjemmet som var mer enn ti år, ble for tre
år siden plassert i andre hjem på forskjellige steder. De
er nå på 5 forskjellige barnehjem i Murmansk. Jeg har
forbindelse med alle barna som har fadderordning, og pengene som er
kommet inn fra faddere er satt i bank for senere bruk. Det er fra
5000 til 15000 rubel på hver nå.
Noen
av barna som er vokst ut av barnehjemmet er flyttet til
besteforeldre. De får en del utbetalt kontant. Barna får
det de trenger på hjemmene nå. Det er først
når den nye situasjonen oppstår at de er for store til
å bli værende på barnehjemmet at de kommer på
hybel og har lite penger: Da trenger de økonomisk og sosial
støtte. Da er denne bankkontoen (se over) og fadderne en
avgjørende hjelp for dem.
|
Dmitri
(til venstre) og Aleksej bor begge på Petrus Hansens barnehjem
i Murmansk. |
|
