|
|
Styrkeprøven
Kapittel
2: Traume
- Dødsangst
- Rop om hjelp
- Avhør
- Olsens enke?
- Uønsket
- Kollaps
- Sløret
- Nevrologene
- Jubileum
- Blindvei
- Den gamle religionslæreren
- Den levende gudinnen
Dødsangst
- Georg er skadd!
Hvem roper? Hvor er han? Hva har hendt? I sin
gradvis våknende bevissthet lyder det metalliske krashet bakfra
som et ekko. Georg kjenner voldsom, eksplosjonsartet hodesmerte.
Dominerende og gjennomtrengende liksom en katastrofealarm. Verre enn
noen tidligere smerte. I tillegg svimmelhet, kvalme og
kvelningsfornemmelser. Hodesmertene gjør han desperat. Vil
skrike, men får ikke frem en lyd. Han lammes. Fordi det
oppleves som en kraftig støy han ikke makter å trenge
igjennom og overdøver alle andre plager.
Georg er skadd. Han befinner seg inni et bilvrak
og ser forsetene forlatt. Mennesker rundt vraket. Han hører
forvirrede stemmer og utrop utenfor:
- Bakdørene har kilt seg fast!
Bilvraket rister. En prøver å
åpne en dør. En andpusten stemme:
- Umulig å få opp døra på
denne siden! Får vi han ikke ut gjennom fordørene?
En sparker i bilvraket. Rystelsene gjør
vondt. Georg ser hektisk aktivitet utenfor, men kjenner ikke
stemmene. En annen stemme sier:
- Vi prøver igjen på høyre bakdør.
Flere krafttak i bildøren. Ristingen
øker smertene. Kvalmen stiger. Georg føler et intenst
behov for å ligge i ro, men angsten driver han til å
undersøke hvor skadd han er. Han prøver å bevege
seg. Kroppen føles stiv og mørbanket. Skjelvende som
ved en kraftanstrengelse, famler han hånden mot øret:
- Blør jeg?
- Nei!
Det andre øret? Kroppen dirrer av
anstrengelse. Den andre hånden undersøker øret.
Han ser på hånden:
- Nei! Heldigvis! Ikke blod. Ikke ennå i
alle fall. Men. Hva er galt? Disse grusomme hodesmertene. Hva betyr
de? Er dette slutten? Så brått. Jeg er ung. 33 år.
Har ennå mye å oppleve og utrette. Det er ikke rettferdig hvis...
Dødsangsten lammer han. I tankene er han
tilbake i gymnastiden. Siste skoleår på Landsgymnaset. Da
forulykket tre klassekamerater med bil nær skolen på
glatt føre. Medelever hørte smellet fra en hybel like
ved og kom løpende til. Baksetepassasjeren var hardt skadd.
Blodet rant fra ørene hans. De fikk dradd den skadde ut av
bilvraket. Vraket lå med hjulene i været utpå
jordet støttet mot en stor stein. Taket var klemt ned i
baksetet der den skadde klassekameraten satt. En tilfeldig
forbipasserende bil fraktet den skadde til legehjelp på
nærmeste tettsted. Klassekameraten var bevisstløs.
Blodet silte fra ørene ut over baksetet og en klassevenninne:
Hun holdt hodet hans på fanget. Men. Livet sto ikke til å
redde. Han døde på vei til legekontoret...
Georg kjemper mot panikken. Prøver febrilsk
å orientere seg om hva som har hendt: Før krashet satt
han i baksetets høyre hjørne med bena utstrakt mot
midten. Fordi det var trangt om benplassen. Nå ligger han
på venstre side i baksetet, med hodet på hattehylla. Han
kan ikke forklare hva som har hendt. Altså må han ha vært
borte en stund. Håndbagasjen - kart,
notisblokk og fotoutstyr ligger i et kaos. Han har et
drømmeaktig erindringsbilde av at sjåføren kaller
opp forankjørende bil og ber om assistanse. Er dette
drøm eller virkelighet?
Høyre bakdør brekkes opp.
- Hallo! Kan du høre meg?
Georg ser inn i et oppkavet ansikt. Forsiktig
hales han ut. Det snakkes til han igjen. Han oppfatter ikke hva som
sies. Så blir han løftet opp i stående stilling
støttet mot bilvraket. Det øker smertene i ryggen og kneet.
- Klarer du å stå?
Svimmelheten tar i. De slipper han. Bena
føles uvirkelige. Som om han ikke har kontroll med dem.
Smertene gjør han livredd. Angsten føles som en
kvelende lammelse over hele kroppen. Skjelvende griper han tak i
bilens takrenne. Ser den smadrede bakparten på Opelen han satt
i. En bulk i taket over der han satt. Hodet må ha truffet taket
akkurat der.
Bilen bak har fått en skjev front. Den har
truffet Opelen i venstre bakpart. Føreren herjer iherdig med
å sparke og dra i støtfangeren. Den har blokkert det ene
forhjulet. Han ser ikke ut til å bry seg om personskaden. Bilen
hans er skadet. Der Georg står og svaier støttet til
bilvraket, aner han ikke at han nettopp har fått en dramatisk
feilaktig førstehjelp. Rett oppførsel i et slikt
ulykkestillfelle er å overlate til ambulansepersonell å
ta den skadde ut av bilvraket. Først etter å ha
fått en krage om halsen, burde han ha blitt flyttet på.
Det han ikke visste der han sto var at reisefølget ikke hadde
til hensikt å tilkalle ambulanse eller politi...
Rundt bilvraket står Georgs reisefølge
måpende, stille og usikre. Liksom de er limt fast i bakken.
Alle stirrer blekt og handlingslammet på han, som om de ikke
har noe med dette å gjøre. Spørrende blikk:
- Hvor hardt skadd?
Georg orker ikke holde seg fast mer. Bena svikter.
Han føler et intenst behov for å ligge nede. Slipper han
taket faller han, og slår seg enda mer. Det gjør han
redd. Svetten siler. I halvsvime snøvler han frem:
- Hjjeelp! Fallller!
To hender tar imot og støtter han opp
igjen. Det tar tid før de måpende menneskene omkring
forstår hva han sier. En tar tak i han. Han snøvler:
- Håååndbagaaasjen!
Har han fått støtskader av
kamerautstyret? To speilreflekskameraer med flere objektiver.
Arbeidsverktøy på turen. Det lå slengt på
gulvet i bilen sammen med den øvrige håndbagasjen.
Plutselig sviver alt for han. Forstadiet til
besvimelse. Følelsen av hjelpeløshet mot noe
ugjenkallelig. Som noe drivende i stomfull sjø mot
frådende klipper.
Georg bæres og støttes mot
Mercedesen, "direktørbilen". Her plasseres han
forsiktig i liggende stilling på forsetet av famlende hender
med raske, nervøse bevegelser.
- Gjør det vondt?
Han orker ikke svare, men oppfatter diskusjon om
hvor han skal transporteres. Én blar i telefonkatalogen. Bilen starter.
- Alvdal har nærmeste lege!
- OK. Få han dit! Her er kartet.
Bilen er igang. Sjåføren kjører
mykt og hensynsfullt på humpete grusvei. Han skotter jevnlig
mot Georg med raske sideblikk. Hver hump i veien føles som et
slag i hodet. Han stønner og vrir seg. Smertene og angsten
fyller sinnet som et stort skrik han ikke får ut av kroppen.
Han føler stigende panikk som ikke slipper ut. Fordi panikken
lammer. Følelsen av avmakt bryter gjennom. Han føler
seg som et hjelpeløst lite barn i kamp mot en overmakt. En
overmakt av smerter. Uten å forstå hva som skjer, hva
smertene betyr. Han gråter.
Som i hallusinasjon dukker et bortglemt barneminne
opp i klare bilder. Georg er fem år. Det er en varm og frodig
sørlandssommer. Han er på besøk hos sine
besteforeldre. Et vakkert, hvitmalt sørlandshus med stor,
frodig hage. Herfra ser han til skipsleden. Blir kjent med skipene
som trafikkerer kysten fra sitt utsiktspunkt i hagen. Han varsler
kjøpmannens og bakerens bil utifra motorduren. Han er nyfiken
og fascinert av det maskindrevne. Hit kommer også en slektning
fra Finnmark på besøk. Georg har ikke sett han
før. Alle beundrer slektningens nye motorsykkel. Den står
og skinner i hagen. Som et underlig fremmedelement mellom busker,
blomster og trær. Motorsykkelen tilhører liksom en annen
verden. Forskjellig fra det grønne og levende i hagen. Georg
synes med ett at den virker stor og skremmende. Ikke fin som de
voksne sier. Den stolte eieren er atten år denne sommeren. Alle
sparepengene har gått til oppfyllelse av denne
guttedrømmen. Ivrig forklarer slektningen bestefar hvordan
vidunderet virker. To måneder senere får de
dødsbudskapet: Da har slektningen kjørt i en fjellvegg
med motorsykkelen sin og ble drept på stedet. Sorgtunge
foreldre kommer tilreisende. For å se ulykkesstedet og
følge liket av sønnen hjem til Finnmark. Et trafikkoffer...
Sjåføren stopper. Løper inn i
et hus, men han kommer raskt tilbake:
- Legekontoret er ubemannet. Ingen legehjelp til
stede. Kan ikke vente. Det er for risikabelt. Må videre.
Han starter opp. Svinger igjen ut på den
humpete veien. Kjører mot Tynset. Nå oppfatter Georg en
stemme fra baksetet. Der er forsetepassasjeren fra bilen som kom
bakfra. Han klager over smerter i brystet der sikkerhetsselen tok
imot for støtet:
- Vi var heldigere enn Carlsen! Vi så det
ville gå galt, og fikk tatt oss for!
Opprørt og fortvilet legger han ut om
hvordan ulykken oppleves for passasjerene i bilen bak. Flere ganger
hadde passasjerene bedt sjåføren Frans Erstad om å
holde avstand til forankjørende bil. Erstad hadde ikke brydd
seg om anmodningen. Han fortsatte å kjøre som før.
Stemmen i baksetet røper opphisselse.
En bortglemt historie fra realskoletiden i Arendal
kommer med ett tydelig frem i Georgs bevissthet. En dag ble en
klassekamerat innlagt på Aust-Agder Sentralsykehus. Han hadde
fått en istapp i hodet fra en fire etasjes bygård. Det
skjedde mens han gikk på fortauet i sentrum. Det bredte seg en
uhyggestemning i klasserommet da de fikk nyheten:
- Slikt hender jo bare fremmede. Mennesker vi ikke
kjenner. Vi leser bare om det i avisen. Nå har det hendt en vi
kjenner. En klassekamerat...
Følelsen av uvirkelighet brer seg mens
læreren forklarer hvor alvorlig det er å få et
hardt slag i hodet. Ukene går. Så en dag er
klassekameraten tilbake på skolen. Han ser frisk ut. Alt virker
normalt igjen. Så. Knapt et halvt år senere dør
klassekameraten plutselig av hjerneblødning...
Georg grøsser. Forsøker å
tenke på noe annet.
Georg prøver å rekonstruere hva som
har gått forut for kollisjonen: Tjenestereisen startet dagen
før i Oslo. Tre biler sto startklare foran hovedinngangen til
Statens Energi. Veldressede mennesker fordelte seg og bagasje i
bilene. Georg var en av dem.
Hovedstyremedlem Erlend Bekken (A) sa:
- Jeg har så lange bein. Kan jeg sitte i forsetet?
- Greit for meg, svarte Georg, men det plaget han
at bilen manglet sikkerhetsseler og nakkestøtter i baksetet.
Han følte seg naken og sårbar uten dette utstyret. En
så lang tur uten viktig sikkerhetsutstyr. Han prøvde
å berolige seg selv:
- Det går vel bra denne ene gangen også.
Georg nevnte det ikke. Han ville ikke virke sær.
Hovedstyresekretær Ola Dyrskog satte seg bak
rattet. Han var "planlegger og arrangør" for turen.
Tjenestereisen skulle vare en arbeidsuke og omfatte en rundreise til
ulike vannkraftprosjekter i Sør-Norge.
Tjenestereisen er i gang. Dette er Georgs
første hovedstyrebefaring som informasjonskonsulent i Statens
Energi. Dette er en VIP-tur. Georg har ikke rukket å bli kjent
med hovedstyret, generaldirektøren og de andre i ledende
stillinger. I sitt daglige virke treffer han dem sjelden. Nå
har han anledning til å bli bedre kjent med dem alle.
Dagen hadde vært travel. Georg ønsket
å komme best mulig à jour på kontoret før
avreisen. Han droppet svømmeturen i Frognerbadet før
jobb: Vanligvis svømte han tusenmeteren. Den daglige dukkerten
hver morgen var en forfrisker. Han hadde jobbet hele sommeren uten
ferie. Da var badet før jobb et gode før det hete
kontoret i sommervarmen. Georg fikk unna skrivearbeider til
sekretærene på skrivestua. En utredning om hvorledes
informasjonstjenesten kan bedres, var Georgs ansvar: "Profilering
av Statens Energi". Oppdraget kom direkte fra
generaldirektøren. Underdirektør Eirik Duus formidlet
det. Duus fungerte som leder for informasjonskontoret. Han blinket ut
tjenestereiser til Georg og hjalp å få dem godkjent av administrasjonen.
- Viktig at du blir kjent med vår virksomhet
i distriktene, sa han. Georg hadde kommet godt i gang med denne nye
jobben. Kom godt overens med Duus. Denne tjenestereisen var et
resultat av Duus hjelp.
All korrespondanse var unnagjort før
avreisen. Bl.a. et brev fra en dansk forfatter. Han ønsket et
bilde av en oppdemmet, kraftregulert innsjø til en bok om
energi. En pressemelding ble sendt til NTB. Georg var nøye med
å sende ut få pressemeldinger. Kun når det gjaldt
noe han var sikker på ville ha interesse for lokalaviser eller
riksnyheter. Fra avismiljøet i tidligere jobber kjente han til
irritasjon over organisasjoner som sender ut pressemeldinger i tide
og utide for å få reklameomtale. Hyppige utsendere av
pressemeldinger gikk ofte uåpnet i "bøtta" da
han var i Morgenavisen. Tiden er knapp i en hektisk, liten
avisredaksjon. Sortering av dias fra en tjenestereise på
Vestlandet var ferdig montert i magasiner. Georg var fornøyd
med bildene. Det hadde vært en fin tur med uforglemmelig, pent
vær. Velvillige mennesker ved kraftverkene hadde latt Georg
fotografere som han ville. Han hadde knipset flere hundre bilder.
Verdifulle til kontorets arkiver.
Avreise kl. 16.00.
Før avreisen arrangeres en middag til
reisefølget i kantinen. Georg hastet gjennom parken til
leiligheten. Måtte hente koffert og kamerautstyr. Georg brukte
eget kamerautstyr for å supplere det jobben hadde. Han likte
ikke å la alt dette ligge ulåst på kontoret hele
arbeidsdagen før turen. Georg forbannet seg selv for ikke
å ha tatt kofferten på morgenen. Han hadde syklet i
stedet. For å komme raskt i gang. Nå måtte han
drasse dette gjennom parken het av tidsnød, sommervarme og
stress. Ikke hadde han rukket å spise lunsj heller. Han var skrubbsulten.
Silsvett kom Georg stimende inn i kantina da
middagen var godt i gang. Beklaget sen ankomst og tørket flau
svetten av ansiktet. De eldre herrene og en dame fra hovedstyret
gjorde vennlig og smilende plass til han ved bordet og vinket på
betjeningen. Georg kjente dem igjen fra sine gjesteopptredener i
hovedstyret. Der møtte han hver gang det dukket opp saker som
angikk Georgs ansvarsområde. Georg var skamfull over å
komme for sent til denne middagen før en slik tjenestereise.
Det stresset han at de andre var ferdig med måltidet før
han omsider fikk sin servering. Georg spiste raskt. Avbrøt
måltidet før han var forsynt. Han ville ikke la de
"høye herrer" vente unødig. Han tenkte:
- Dette var en dårlig start. Må
prøve å rette opp dette inntrykket underveis.
På plass i tjenestebilen. Nå kunne
Georg roe ned etter en hektisk dag. Det passet han å sitte i
baksetet alene. De to i forsetet hadde mye å snakke om fra
temaene politikk, byråkrati og tidligere turer. Georg var
sliten. Bladde frem et kart og program for turen. Sjekket
fotoutstyret. Fylte kamerahusene med egnet film. Sjekket objektiver
og blitzbatterier på ny. Tok frem notatblokken.
Rushet sinket kjøreturen nordover ut av
Oslo. De sneglet via omveier til Sinsenkrysset. Derfra begynte
trafikkflokene å løse seg opp. Ola Dyrskog kjørte
rykkete og ubehagelig. Forknytt holdt han krampaktig i rattet. Den
tette Oslotrafikken var rykk i rykk med påfølgende akk
og beklagelser over medtrafikkanter fra førersetet. På
europaveien ble det mer flyt i kjøringa...
Georg lå trett og døsig på
hotellsengen. Trudvang Turisthotel på Rena. Han hadde trukket
for gardinene, hengt opp findressen og spredd ut toalettartiklene
før han stupte i seng. Glad for å kunne slappe av i
enerom. Ha litt tid for seg selv før samling i vestibylen kl.
20. Georg var skrubbsulten. Antok at det ble servering kl. 20.
Tankene streifet omstillingene han hadde vært
igjennom ved skifte av jobb. Morgenavisen i Bergen søkte
akkord. Som sist ansatt var Georg blant dem som først
måtte gå i desember 1982. Det var naturlig og riktig. En
fordel for Georg at han kunne søke jobber før de mest
erfarne journalistene ble satt på gata ved den endelige konkursen.
Han savnet det hektiske, lille miljøet i
Morgenavisen. Likevel sørget han ikke over å miste
jobben. Han hadde en solid, presserelevant utdannelse og opparbeidet
journalistisk praksis ved siden av studiet. Det smigret Georg at
redaktøren i Morgenavisen hadde ringt og tilbudt han jobben
som vaktsjef mens han studerte ved Bergen Universitet. Han takket ja
til vaktsjefjobben, men ba om et halvt år på å bli
ferdig med hovedfagsstudiene. Det ble han.
Da Georg forsto hvor det bar med Morgenavisen,
begynte han å søke andre stillinger. Han tok
strøjobber. Laget et par radioinnslag for NRK-Hordaland. Det
gikk bra. Programmene kom på lufta. Georg kunne tenke seg
å fortsette med det. Gøy å prøve etermedia.
Det ble reiser til konferanser i Kristiansand og Oslo hvor han
søkte jobber.
Georg tok den første jobben han fikk. Ble
informasjonskonsulent i Statens Energis hovedadministrasjon i Oslo.
Startet i ny jobb februar 1983. Bodde i koffert på
fremleiehybel på Kringsjå studentby. Leiligheten hans var
først innflytningsklar i juni. Da innflytting skulle skje, kom
den ene tjenestereisen etter den andre. Tekniske problemer med med
den gamle bilen. Praktiske gjøremål sto i kø.
Sommeren hadde vært slitsom. Liten tid til å treffe gamle
kjente og andre kontakter.
Georg ønsket kun å bli i stillingen
som informasjonskonsulent i to år. Stilling i en avisredaksjon
tiltalte han mer. Det å daglig kunne se resultater av egen
innsats var stimulerende og lærerikt. Arbeidsstilen og
miljøet i avisredaksjoner tiltalte. Spenningen. Ingen dag er
lik. Det å føle samfunnet på pulsen. Treffe mange
interessante mennesker. Fremfor alt gleden ved å skrive,
formidle, ta bilder, reise. Kanskje bo en periode i utlandet som
utenrikskorrespondent. Da fikk han ta den ubekvemme arbeidstida med
på kjøpet. Skulle han noen gang få behov for
å skifte yrke, var han jo utdannet lektor. Undervisning
tiltalte ikke nå. Men. Han hadde mange yrkesaktive år
foran seg...
Alarmen går. Klokkeradioens intense,
monotone pip. Georg måtte ha duppet av. Dasket til den og hev
seg i dusjen.
Georg stilte presis i Vestibylen. Var den
første fremmøtte. I findress, hvitskjorte og slips. Ble
stående og prate om hverdagslige ting med reisefølget
etterhvert som de dukket opp. Hovedstyremedlem Are Hess (Krf.) ville
vite om Georgs bakgrunn. Georg ga ham de viktigste stikkord om
utdannelse og praksis. Han målte Georg. Så sa han:
- Du var jammen heldig som fikk denne jobben med
en slik utdannelse. Filolog og det hele.
Georg prøvde å skjule sin
overraskelse. Husket fra hovedstyremøtene at Hess var
sleivkjeftet. Han var stadig ute med "morsomhetene" sine.
Særlig husket Georg hovedstyrets planlegging av
"seminartur" til India betalt av Statens Energi. Ingen av
dem hadde tidligere vært i India og forventningene var
åpenbart høye. Representantene virket med ett mer
engasjerte da dette temaet kom opp. Det ble snakk om at hver deltaker
selv måtte betale en sum for å ha med ektefelle. Da sa
Are Hess:
- Hvorfor skal vi ha med konene våre?
Dobbelt så dyrt og halvparten så gøy!
Han lo. De øvrige smilte pliktskyldig med
sideblikk og kremt. Hovedstyret var en høytidelig forsamling.
Statens Energis øverste ledelse hadde fem politisk valgte
representanter fordelt etter politisk styrkeforhold. Det ble krevd av
Georg at han skulle møte dem i slips og dressjakke.
Da det ble kjent at Georg hadde reist i India og
Nepal kom henvendelsene i tur. Georg ga dem kopier av artiklene sine
og praktiske reisetips. Lånte ut reisehåndbøker og
ytte hjelp så godt han kunne.
Møtet var i gang på Trudvang
Turisthotel. Det ble ikke servert mat. Georg forsto etter en stund at
reisefølget hadde spist mens han slappet av på
hotellrommet. Magen var nå begynt å rumle ubehagelig.
Andre reisedag: Ulykkesdagen 13 august.
Avgangen var avtalt kl. 9.00. Direktør
Frans Erstad manglet. Reisefølget kjente hverandre godt fra
utallige hovedstyrebefaringer. De hadde en kameratslig tone seg
imellom. Hovedstyrerepresentant Erlend Bekken betrodde Georg i
ventetiden at dette å vente på direktør Erstad,
var som "vanlig". Videre fortalte han:
- Erstad er alvorlig syk og bruker en rekke sterke
medikamenter. I tillegg er han svært distré. Ved flere
tidligere befaringer, har han i distraksjon blandet tabletter og
doseringer slik at han var like ved å omkomme.
Rykter om Erstads svake helse var godt kjent
på hovedkontoret i Oslo. Georg så at han hadde en
sjanglende, ustø gange. Kroppsspråket fortalte tydelig
at Erstad var syk. Likevel ønsket han å jobbe så
lenge han kunne. I Statens Energi hersket stor respekt for hans
kompetanse. Georg undret hvorfor Erstad kjørte egen bil
på tjenestereisen når helsetilstanden åpenbart
gjorde han uskikket til å kjøre bil. Flere andre
deltakere hadde trolig sertifikat. Tjenestebiler manglet det ikke ved
slike anledninger. Det virket uforsvarlig at mannen hadde sertifikat:
Kjørestilen hans bar preg av helsetilstanden. Ukonsentrert
kjøring. Minnet om promillekjøring.
Georg følte seg ikke kallet til å
foreslå at Erstad lot andre kjøre bilen sin i dette
selskapet. Georg var nyansatt og hadde nærmest en
gjesteopptreden. Han følte seg som et outsider og avsto fra
å kommentere Erstads kjørestil.
Erstad dukket opp til slutt, satte seg inn i sin
Chevrolet. Passasjerene og bagasje på plass. De tre bilene var
i gang andre reisedag. Generaldirektør Sigurd Nilsen satt i
første bil "direktørbilen": En mørk
blå Mercedes med Statens Energi-logo og egen
sjåfør. Sammen med han fagsjef Kurt Ola Hillesund og
hovedstyremedlemmet Are Hess (Krf).
Georg satt som eneste baksetepassasjer i den andre
tjenestebilen. En Opel Rekord 1981 modell. Ved rattet satt
hovedstyresekretær Ola Dyrskog som dagen før. Og Bekken
ved hans side i forsetet. Sist kjørte direktør Frans
Erstad i sin egen privatbil. Her satt de øvrige
hovedstyremedlemmene, Tormod Lind (A) i forsetet, Elise Henriksen (A)
og Knut Olafsen (H) i baksetet.
Lunsj kl. 14 på Antasjø kafé i
"lukket selskap". Det lokale energiverket spanderte.
Representanter fra energiverket, med direktør Rud i spissen,
hadde fulgt dem denne dagen. Lunsjen besto av varmretter med bl.a.
ørret, mineralvann og øl. Den lune, trivelige
tømmerkoyeliknende kaféen, og den blide eieren ga en
trivelig atmosfære. Et langbord midt i lokalet bugnet av
velsmakende retter i "hjemmelaget" stil. Georg drakk
mineralvann. Av prinsipp drakk han ikke alkohol på jobb. Andre
drakk pils, men Georg kan i ettertid ikke huske hvem. De satt fordelt
rundt småbord langs veggene. Georg snakket med
generaldirektøren om informasjonskontorets arbeidsoppgaver.
Etter lunsjen stoppet de for å få et
utsiktspunkt på et mulig utbyggingsprosjekt. Da oppdaget Georg
pilsånde hos Dyrskog. Georg likte seg ikke. Han var i
dårlig selskap...
De kjørte riksvei 29 gjennom Alvdal.
Dyrskog holdt god avstand til direktørbilen foran. En strak,
bred, nyasfaltert slette. Farten var omkring 90 km/t. I enden av
sletta kom en flokk sauer over autovernet og ut i veibanen. De
nærmet seg raskt saueflokken. Dyrskog viste ingen tegn til
å redusere farten eller styre unna. Han så sauene.
Kommenterte dem. Så i speilet. Likevel reduserte han ikke
farten eller manøvrerte unna. Først på kloss hold
bråbremset han. Dekkene hylte mot asfalten. Bråstopp en
knapp halvmeter fra nærmeste sau. Sekunder etter hørte
Georg et høyt, metallisk smell bakfra. Han var borte...
Rop om hjelp
Skjelvetoktene kom da Georg ble trillet på
båre inn på Tynset sykehus. Hele kroppen ristet
hemningsløst og voldsomt. Som fra en ytre påvirkning
utenfor Georgs kontroll. Sjokkreaksjonene kom veltende som stormfulle
bråttsjøer. Et ras av kaotiske tanker og følelser.
Den kraftige, pulserende hodesmerten. Et ustanselig ekko av metall
som smadres.
Båren ble plassert utenfor
røntgenavdelingen mens personalet ble tilkalt. Georg ba om
håndvesken. Skjelvende gravde han frem visittkortet. Ba om
varsel til sine nærmeste pårørende. Han var redd.
Her var kun fremmede. De sterke smertene alarmerte: Døden
føltes truende nær. Georg ville ikke dø blant fremmede.
En ung kvinne presenterte seg som lege, trolig
turnuskandidat. Hun sa:
- Røntgenpersonalet er ikke på jobb.
De blir tilkalt nå. Du må vente.
Imens ble den andre passasjeren Tormod Lind
undersøkt. Han var tilbake i sykehuskorridoren etter kort tid.
Lind var lettet. Han hadde ikke alvorlige skader, og kunne utskrives straks.
En andpusten, middelaldrende kvinne kom
løpende med halvt igjenknappet, flagrende hvitfrakk. Hun var
"røntgenpersonalet". Georg ble trillet inn i
røntgenavdelingen. Alle ble utstyrt med verneutstyr mot
røntgenstråling, unntatt Georg. Det ble tatt en mengde
bilder. Han ble halt og dradd i sideleie, ryggleie, på magen og
sideleie i motsatt retning. Det var smertefullt å skifte stilling.
Venting.
Bildene ble ikke "gode nok". Så
nye bilder med samme prosedyre. Hektiske romsteringer. Fremmede
lyder. Store røntgennegativer ble dradd ut og inn under Georg.
Skader i hode, rygg og en skramme på høyre kne.
"Velkomstkomitéen" ventet da
Georg ble trillet ut fra røntgenlaboratoriet.
Generaldirektør Sigurd Nilsen ventet sammen med
hovedstyrerepresentantene. Ansikter i alvorlige folder. De to
sjåførene Frans Erstad og Ola Dyrskog manglet.
- Ingen brudd, men innleggelse er nødvendig,
sa legen.
De sto rundt Georg. Det ble ikke sagt mye.
Ordveksling mellom generaldirektøren og legen.
Hovedstyremedlemmet Are Hess fra Bergen sa så med oppriktig,
høytidelig røst:
- Alt skal bli gjort for å hjelpe deg
på best mulig måte.
Han tok Georg ettertrykkelig i hånden for
å understreke ordene.
De gikk.
Første natten på Tynset sykehus.
Georg lå på overvåkningen.
Personalet holdt han våken hele natten av frykt for
hjerneblødning. Han skrek på smertestillende tabeletter
og sovemedisiner, men fikk det ikke. Denne natten var et helvete.
Smertene, kvalmen, svimmelheten, stivheten herjet. Han var
mørbanket. Natten var lang. Uendelig lang...
En ny dag.
Morgenaktivitetene var i gang. Georg hadde
"stått han av", som folk sier nordpå.
Spørsmålene surret i hodet:
- Får jeg leve? Hvor hardt skadd? Hvordan
skal jeg tolke kroppens smertesignaler. Vil jeg bli frisk eller er
jeg varig skadd?
Det var smertefullt å skifte stilling i
sengen. Alle muskulære kroppsfunksjoner fungerte som om
"batteriene" på det nærmeste var utladde.
Trege, slappe bevegelser. All bevegelse var tung. Det føltes
trygt å være på et sykehus når
helsetilstanden er elendig.
Fra "intensiven" ble Georg trillet inn
på eget rom ved kirurgisk avdeling. Stadig nye ansikter kom
innom i forskjellige konkrete ærend. Dagens rutiner. Georg
fulgte med i halvsvime som best han kunne. På gulvet ved siden
av sengen lå den smadrede kofferten. Innholdet tøt ut
her og der. Låsene var ødelagt. Koffertlokket sto
halvåpent på skakke. Personlige eiendeler lå der i
en krøll. Findressen i anledning hovedstyrebefaringen var
vridd og krøllet. Georg følte seg like maltraktert som
denne kofferten. Tankene flakket. Et ustrukturert tankekaos.
Gårsdagens dramatiske hendelser. Et mareritt igjen og igjen.
Når Georg prøvde å formidle seg til omgivelsene,
føltes sanseapparatet sterkt redusert. Han snøvlet og
hadde vansker med å forklare seg.
Georgs engstelige foreldre ringte fra
Sørlandet. De hadde mottatt beskjed og ville reise til Tynset.
Han prøvde å berolige dem: "Pyntet litt"
på det inntrufne. Berolige seg selv derimot, klarte han ikke.
En sykepleier kom atter inn med telefonen, plugget
i kontakten og langet Georg rø-ret. Det var Ola Dyrskog,
hovedstyresekretæren som kjørte bilen han ble skadd i.
Dyrskog ringte fra Røros og sa:
- Vi har dradd videre. Din hjemreise er legenes ansvar!
"Klikk", samtalen var brutt. Dyrskog
hadde åpenbart dårlig tid. Programmet skulle
følges. Hvorledes Georg hadde det, brydde Dyrskog seg
tydeligvis ikke om. Georgs hjemreise når den tid kom, var ikke
hans bord...
På dette tidspunkt føltes
utskrivingen fra sykehuset fjern for Georg.
Alle røntgenbildene måtte taes
på nytt nok en gang. De var fortsatt ikke "gode nok".
Ny runde på røntgenavdelingen. Georg ble urolig. Hva
betydde dette? De uhorvelige problemene med å forflytte seg fra
trillebåren til røntgenbenken for nye bilder, gav han
liten optimisme om rask utskrivning. Inntak og avtrede måtte
skje i liggende stilling i sykesengen.
Georg ble liggende og tenke på hva Ola
Dyrskog hadde gitt beskjed om:
- Arbeidsgiver fraskrev seg ansvar for hjemreisen.
Kan det være rett? Jeg var på tjenestereise da ulykken
skjedde. Situasjonen er ny for meg. Jeg har ingen idé om mine
rettigheter. Dette virker underlig...
Legevisitten kom. Georg spurte. Svaret lød:
- Pasientene blir vanligvis hentet av pårørende.
- Jeg bor i Oslo!
- Hjemtransporten er ikke vårt ansvar.
Georg trengte hjelp til å komme tilbake til
Oslo når utskrivning kom på tale. Det var klart.
Ansvarsfraskrivelsene fra både arbeidsgiver og sykehuset
begynte å plage Georg. Han hadde mer enn nok med sine plager
etter bilulykken. Dette stresset la stein til byrden.
Dagen etter ringte generaldirektørens
sjåfør Boge Ruud og ga samme beskjed:
- Du må selv sørge for hjemreisen
etter utskrivning!
- Urimelig, protesterte Georg. Problemet med
hjemtransport føles som en unødig og umenneskelig
ekstrabelastning i en fra før sterkt belastet situasjon. Han
fattet ikke hvorfor en ressurssterk arbeidsgiver som Statens Energi
ville vise seg så smålig og påføre han slike ekstraplager.
De påfølgende dagene fulgte samme
prosedyre: Tidlig hver morgen ringte Boge Ruud med samme beskjed.
Georg protesterte. Ble nervøs. Han følte
telefonsamtalene som psykisk terror:
- Hvorfor stresse meg på denne måten?
Jeg ligger avkreftet på Tynset sykehus. Krangling om hjemreisen
er det siste jeg trenger. Jeg har opplevd en katastrofe. Nå
trenger jeg hvile og ro.
Georg fikk panikk da beskjeden kom: Neste dag
skulle han utskrives. Dagen før hadde han kreket seg
egenhendig på toalettet: Støttet mot veggen og med en
sykepleier parat om svimmelheten skulle ta overhånd.
Støl. Sjokkerende støl etter bare en knapp uke i
sengen. Smertene var fortsatt sterke tross smertestillende tabletter.
Hvordan skulle han makte den lange hjemreisen alene? Fra telefon
på nattbordet fikk Georg formidlet beskjed til bedriftslegen
hos Statens Energi i Oslo. Bedriftslegen som undersøkte han
ved ansettelsen i februar samme år. Georg beskrev symptomene og
hendelsesforløpet i bilulykken etter beste evne. Bedriftslegen
lovet å gjøre hva hun kunne.
Fungerende overlege hadde bestemt utskrivingen.
Hun sto der foran sengen i spissen for sine "helsetropper".
Som ved øvrige legevisitter demonstrerte hun sin autoritet.
Ingen mukket.
Da sprakk det for Georg. Han nektet å bli
utskrevet før problemet med hjemtransport var løst
på en betryggende måte. Han viste til at hjemreisen fra
Tynset til Oslo var urimelig lang på egen hånd. Hun
gjentok at det var ikke hennes problem. Slik var reglene. En videre
opphetet ordveksling mellom Georg og overlegen fulgte. Georg merket
at han fullstendig mistet fatningen og straks etter var et
munnhuggeri i gang. Georg fikk voldsomme skjelvinger, svetten haglet
og han fryktet at han skulle besvime. Den tause flokk pleiere og
leger fulgte opptrinnet med bekymrede miner. En underordnet lege
mente før visitten at utskriving nå var for tidlig.
Georg følte denne legen hadde rett. Nå sto han lydig og
taus i "helsetroppen". "Troppsjefen" hadde gitt
sin ordre.
Overlegen snudde på hælene. Visitten
var over. Straks etter kom en sykepleier inn med blodtrykksmål.
Hun virket stresset og svarte unnvikende på
spørsmål. Da blodtrykkmålingen fortsatte med korte
intervaller utover dagen, forsto Georg at blodtrykket var svært
høyt. Han ville vite hvor høyt. Det hadde pleierne ikke
fullmakt til å fortelle. Disse blodtrykkmålingene ble
ikke nevnt i epikrisen fra oppholdet på sykehuset.
Foranledningen var sjåfør Boge Ruuds
siste telefon samme morgen. Georg truet med å ta taxi til Oslo
fra Tynset på Statens Energis regning. Straks etter ringte
generaldirektøren for første gang. Han sa:
- Jeg har daglig snakket med fungerende overlege
ved avdelingen. I fellesskap har vi kommet til at det er forsvarlig
å la deg reise tilbake til Oslo med tog alene. Statens Energi
betaler reisen på første klasse.
"Første klasse" eksisterte ikke i
NSBs rutetilbud på disse trakter. Georg undret hva
generaldirektøren hadde snakket med overlegen om hver dag i
løpet av innleggelsen. Hvorfor hver dag?
Senere fikk Georg vite at hans samtaler med Boge
Ruud fra sykesengen ble "kringkastet" på
mobiltelefonen i "direktørbilen". Slik at hele
reisefølget kunne få del i dem.
En sykepleier kom inn: Andpusten fortalte hun at
Statens Energi skulle sende en tjenestebil for å hente Georg.
Blodtrykket må ha roet seg etter denne beskjeden, for
tidsintervallet mellom blodtrykkmålingene ble lengre og
sykepleierne syntes å puste lettet.
Neste telefonsamtale med Oslo avslørte at
Georg hadde fått falsk beskjed. Det kom ingen tjenestebil.
Overlegen hadde trolig bevilget seg denne løgnen for å
roe han ned.
Bedriftslegen var nå Georgs siste håp.
Hun reagerte raskt og krevde at Georgs samboer skulle sendes til
Tynset for å følge på Statens Energis bekostning.
Ikke med bil, men tog fordi veiene var dårlige og reisen lang.
En togreise var mer skånsomt med hodeskade mente hun.
Slik ble det.
Utskrivningsdagen ble den lengste dagen i Georgs
liv: En kort, formell og kjølig avskjed på avdelingen.
Så den endeløse korridoren. Tok den aldri slutt?
Støl, svimmel og kvalm med pulserende hodepine støttet
han seg langs veggene i sykehuskorridorene. Snublende skritt mot
utgangen. Som en olding. Redd for å falle. Georgs samboer bar
bagasjen. Han hadde mer enn nok med å stå oppreist. Glad
for å komme bort fra Tynset sykehus. Men skremt ved tanken
på den lange hjemreisen. En drosje kjørte dem til
jernbanestasjonen. Toget var forsinket. Typisk. Lang venting på
en jernbanebenk i stekende sol. Umulig å finne en komfortabel
sittestilling på trebenken. Ryggen verket. Stølheten
plaget. Georg følte seg svak, hjelpeløs og forkommen.
Han så utover et flatt og fremmed innlandslandskap omkring
jernbanestasjonen og et bygdesentrum. Han hadde aldri vært her
før. Følte behov for å komme herfra raskest
mulig. Episoden på sykehuset gav han følelsen av å
være uvelkommen.
Togreisen fra Tynset til Oslo føltes
endeløs. De regelmessige dunkene fra skinneskjøtene
kjentes som små slag mot hodet. Dunk. Dunk. Dunk. Umulig å
få seteryggen i liggestilling. Togsettet var gammelt og lite
komfortabelt. Smertene økte for hvert dunk i skinnegangen.
Sidelengs, vaggende ristning i svake kurver. Ledsaget av knirk og
knak i vognen. En endeløs mengde trær for forbi
togvinduet. Georg ble svimmel av å se ut. Kvalmen hang i
halsen. Som en stadig trussel om å spy. Spyposen var klar i
hånden. Turene til togtoalettet: Ustø gange forsterket
av togets risting.
- På første klasse, sa
genaraldirektøren. Fanden ta han...
Da de ankom Oslo Sentralbanestasjon var Georg
totalt utmattet. Sansene føltes matte. Hendelsesforløpet
opplevdes som i halvsøvne. Ørsken ble han hjulpet ut
av toget. Ut av sentralbanebygget støttet av samboeren. Han
sto og svaiet i en lang drosjekø. Inn i ei dieseldrosje med
spy- og urinlukt i baksetet.
Utmattet kavet Georg de siste stegene fra drosja
til leiligheten i Oslo. Støttet mot trappenes gelender. Det
var sent på kveld.
Tjenestereisen var slutt.
Avhør
Politibetjenten var sivilkledd. Han presenterte
seg, viste sitt politiskilt og dumpet uhøytidelig ned i
salongen uten å ta av seg skinnjakke og sko. Grov frem papirer
fra innerlommen og brettet dem ut foran seg.
Georg var overrumplet av det uanmeldte
politibesøket. Betjenten burde ringt og avtalt et møte
på forhånd, fremfor å komme uanmeldt. Tanker
omkring formalia som politiavhør hadde ikke streifet Georg.
Plagene etter bilulykken var mer enn nok. Han var utslitt av
hodesmerter og konsentrasjonsproblemer. Det var sent på dagen.
Han var deprimert og uopplagt, men så straks det fordelaktige i
en politietterforskning av bilulykken: Georg får svar på
sine ubesvarte spørsmål. Saken er i gode hender.
Opplysningene fra politiet er objektive og presise. Han kan stole
på deres vurderinger og konklusjoner. Etterforskningen vil
være til stor hjelp...
Georg kavet seg opp fra liggestilling i sofaen og
var villig til å forklare seg. Betjenten så
undersøkende på ham en stund før han sa:
- Du skal altså hevne deg på
direktør Frans Erstad nå?
- Hva?
Georg så måpende på betjenten.
Betjenten så inntrengende på Georg og gjentok
spørsmålet. Georg var forvirret og forsto ikke hva
betjenten mente. Heller ikke hva som kunne gi grunnlag for dette
spørsmålet. Betjenten må ha misforstått
situasjonen eller blitt feilinformert. Hvem har i så fall
feilinformert? Hvorfor? Hva kunne motivet være? Georg:
- Jeg forstår ikke spørsmålet.
Her må være en misforståelse. Jeg kjenner ikke
Frans Erstad personlig. Heller ikke det øvrige
reisefølget på tjenestereisen. Jeg har knapt truffet
Erstad før tjenestereisen som startet dagen før bilulykken.
Betjenten målte Georg og lyttet oppmerksomt.
Georg forklarte videre:
- Jeg tiltrådte stillingen i Statens Energi
i februar. Seks måneder før ulykken. Jeg har ikke hatt
tid og anledning til å bli kjent med Erstad fordi
arbeidsoppgavene mine ikke soknet inn under den del av Statens Energi
hvor Erstad er direktør.
- Hmm.
- Jeg har knapt nok hilst på Erstad. Hva
skulle jeg hevne? Hvorfor skulle jeg hevne meg på et menneske
jeg ikke kjenner? Hvilket motiv skulle jeg ha for det? Dessuten. Hva
har dette spørsmålet med bilulykken å gjøre?
Betjenten svarte ikke. Han så seg granskende
omkring. Liksom for å danne seg et inntrykk av Georg ut i fra
interiøret i leiligheten. Blikket streifet hylleseksjoner
proppfulle med fagbøker og annen litteratur, maleriene,
suvenirene etter reiser: Gambiske trommer, Buddhafigurer, en
Shivafigur fra India, det katolske krusifikset fra et klosteropphold
i Frankrike, araberfessen fra Marokko, det store gjøkuret med
tre lodd kjøpt i Bregenz og Glasshesten fra Venedig. Betjenten
så igjen på Georg. Han kremtet, lente seg mot stolryggen:
- Du har fartet endel omkring ser jeg?
Georg gjorde en oppgitt håndbevegelse. Han
følte dette forhøret var kommet inn i et blindspor han
ikke forsto. Han ba betjenten om å komme tilbake en annen dag.
Betjenten tok da en vennligere og mer forståelsesfull tone og
forklarte hendelsesforløpet ulykkesdagen. Da kom sjokket:
Deltakerne på tjenestereisen hadde fjernet
de to bilvrakene og forlatt ulykkesstedet før
polititjenestemenn nådde frem til åstedet. En
forbipasserende kranbil hadde varslet politiet og tatt med seg vraket
Georg satt i til et verksted på Tynset.
Georg følte det som om han hadde fått
et nytt slag i hodet. Betjenten leste opp fra politirapportene.
Lamslått og vantro satt han og lyttet. Hodepinen og
konsentrasjonsproblemene hadde alt mattet han ut. Georg hadde vansker
med å få med seg alle detaljene i innholdet:
"Trafikkuhell på rv. 29 ved Einnund i
Folldal den 13.8.83 ca. kl. 16.00.
Kl 16.10 den 13.8.83 fikk en til
lennsmannskontoret melding om at det hadde skjedd en trafikkulykke
på riksvei 29 i Folldal ved Einnund. En person var skadet og
hadde blitt med bil til lege i Alvdal. Legekontoret i Alvdal ble
kontaktet, men det var ikke svar på telefonen slik at en fikk
kontrollert personskaden. Utrykningen ble derfor foretatt umiddelbart
til stedet. På vei til stedet ble kranbilen til Viking med en
skadet bil møtt. Rapportskriveren fortsatte retning
åstedet, men det var ingen biler til stede, og det var heller
ikke noen personer på det aktuelle stedet som kunne påvise
hvor kollisjonen hadde skjedd. Rapportskriveren returnerte til
Alvdal. På turen tilbake til Alvdal måtte
rapportskriveren sammen med 1. betjent Moen foreta et annet
tjenesteoppdrag, slik at nevnte kollisjon ikke ble nærmere
undersøkt. 14.8.83 ringte rapportskriveren til legekontoret i
Alvdal hvor det fremkom at de ikke hadde behandlet noen personer for
skade etter trafikkuhell dagen før. Deretter ble Viking
på Tynset kontaktet og eieren av Viking Finn Bakken kunne
fortelle at han hadde kommet forbi med sin kranbil like etter at
uhellet hadde funnet sted og han hadde tatt med seg bilen til Tronsli
karosseri i Alvdal. Bilen var en sort Opel med reg. nr. DD ......
Eier Statens Energi, Oslo 3. Fører av bilen hadde vært
Major Ola Dyrskog. Etter det Bakken forsto så hadde denne bilen
blitt påkjørt bakfra av en annen bil. I den bilen som
var blitt påkjørt hadde en person i baksetet blitt
skadet. Vedkommende ble kjørt til Tynset sykehus. Ved kontakt
med sykehuset fikk en opplyst at de hadde fått inn en person
etter et trafikkuhell i Folldal. Vedkommende lå til observasjon
fremdeles, men var ubetydelig skadet. Den skadde var Georg Carlsen,
Gustav Vigelandsvei 62, Oslo 2 og han kunne ifølge lege
på sykehuset ha pådratt seg lettere hodeskader. Bilnummer
og personalia på den andre bilen er foreløpig ikke kjent."
Georg kjenner kun ett motiv for å stikke av
fra politiet etter en trafikkulykke med personskader: Promille. Disse
opplysningene er opprørende:
- Hvordan kunne slike samfunnstopper gjøre
dette? Opplyste mennesker som burde være velinformert om lover
og trafikkregler. De bekler høye offentlige tillitsverv som
ordførere, stortingsrepresentanter m.v. ved siden av sitt verv
som hovedstyremedlemmer. Hvorfor? Georg så bare en mulighet. De
hadde noe å skjule. Noe som skulle dekkes over. Hva var det?
Var det promillekjøring?
Georg spurte:
- Vakte ikke denne bilulykken mistanke som straks
burde krevd nærmere etterforsking?
Betjenten så ettertenksomt på Georg.
Som om han vurderte nøye hva han skulle si:
- Vel. Saksbehandlingen er på grensen til
tjenesteforsømmelse. Det må jeg innrømme. Likevel
er handlemåten forståelig ut fra bemanningssituasjonen
på stedet. Jeg har pr. telefon snakket med en kollega ved
Østerdal lensmannskontor som har sett på bilen du satt
i. Bilen var så ødelagt etter kollisjonen at verkstedet
anbefalte den kondemnert. Statens Energi som sto som eier og
selvassurandør av bilen, bestemte likevel at den skulle rettes
opp uansett hva det kostet. Det ble derfor gjort.
Georg satt taus en stund. Han trengte å
vinne tid. Hvile hodet. Fordøye og forstå det som ble
sagt. Det virket lettvint å skylde på
bemanningssituasjonen fremfor å fremme påtale om
tjenesteforsømmelse. Det irriterte han at politikolleger
beskytter hverandre.
Georg strevde med å få brikkene
på plass:
- Hvorfor har ingen fortalt meg dette før
nå? Nå aner jeg en sammenheng i det som hendte meg...
Politibetjenten kremtet og fortsatte: Han hadde
avhørt Frans Erstad og Ola Dyrskog på forhånd pr.
telefon. Ingen andre passasjerer enn Georg skulle avhøres.
Identiteten til de øvrige passasjerene i ulykkesbilene samt
øvrige vitner var uinteressante for politiet:
- Hvorfor?
- Ingen kommentar.
Frans Erstad forklarte seg pr. telefon til betjenten:
"Avhøyrde forklarer at han til tid og
stad køyrde med sin bil. Chevrolet Classic Malibu 1978 modell
med kjennemerke BL ...... på riksveg 29. Han låg som
siste bil i følge på tre bilar. Bakgrunnen for
kjøyringa var synfaring i Hedemark og Trøndelag med
representanter for Statens Energi. Avhøyrde forklarer at han
hadde køyrd heile dagen og at farten før uhellet
skjedde var mellom 70 - 80 km/t. Han heldt og god avstand til bilen
framfor seg som tilhøyrde Statens Energi og vart kjøyrd
av Ola Dyrskog. Brått kom det sauer fram i vegen og
føraren av bilen som låg framfor avhøyrde
måtte bremse opp for å unngå påkjørsel.
Avhøyrde greidde ikkje å bremse opp tidsnok for å
unngå ein kollisjon. Han freista å svinge unna, men
greidde heller ikkje dette. Han trefte den andre bilen i venstre
bakkant med sin høgre forskjerm/støytfanger. Bilen som
avhøyrde hadde køyrd på fekk store materielle
skader i karosseriet og var ikkje køyrbar etter dette. Hans
eigen bil fekk og skader i fronten, men var køyrbar etter
å ha utbetra desse. Ein passasjer som sat på med den
andre bilen i baksetet fekk lettare hjerneristing og på grunn
av at han klaga over smerter vart han køyrd til sjukehuset
på Tynset for observasjon, og vart etter det avhøyrde
hadde forstått utskriven neste dag. Det var avhøyrde som
ringde til lensmannskontoret etter at dei hadde først vore i
Alvdal på legekontoret, men dette var stengd.
Lensmannsbetjenten spurde innstendig om det var personskader i
samband med kollisjonen, då det ikkje var det, fann
lensmannsbetjenten grunnlag for å rykke ut. Avhøyrde
hadde då uttalt at han ikkje kunne seie graden av skaden, men
at passasjeren vart køyrd til Tynset. Det tok ei tid før
kranbilen passerte kollisjonstaden og som tok med seg bilen som
avhøyrde hadde køyrd på."
En logisk brist om utrykning kan tyde på
hastverksarbeid på lensmannskontoret, tenkte Georg: Erstad
opplyste farten til 70 - 80 km/t. Bilen Georg satt i kjørte i
90 km/t. Hvordan kunne Erstad da være så nær
forankjørende bil at han ikke kunne forhindre sammenstøt
ved oppbremsing? Han hevdet å holde god avstand til
forankjørende bil. Likevel ble det kollisjon. Dette måtte
tyde på ukonsentrert kjøring. Georg husket hva
forsetepassasjeren Tormod Lind fortalte på vei til sykehuset
ulykkesdagen: Passasjerene i Erstads bil var urolige. De hadde flere
ganger bedt Erstad holde bedre avstand til forankjørende bil.
Bilen Georg satt i kjørte bak Erstads bil dagen før
ulykken. Georg tenkte på den ukonsentrerte kjøringen
Erstad presterte. Da kjørte Erstad som andre bil i
følget. Han lå i lange perioder mindre enn en billengde
bak Mercedesen som kjørte først. Erstads bil sjanglet
fra side til side på de smale sideveiene. Tangerte
grøftekanter som om sjåføren var beruset. Ved en
anledning falt en hjulkapsel av. Erstad merket det ikke. Georgs bil
stoppet. Georg løp ut for å berge den. Leverte den ved
neste pausestopp. Erstad tok imot. Åndsfraværende, brydd
og uten kommentar. Som om hjulkapselen ikke angikk han...
Erstad forsøke nå åpenbart
å bagatellisere skadeomfanget etter ulykken i
politiavhøret. Det er likevel underlig at han kunne hevde
diagnosen til "lettere hjernerystelse" og samtidig
påstå at der ikke var personskader. Utsagnet om at Georg
ble utskrevet fra Tynset sykehus dagen etter, er også bevislig
feilaktig. Trolig tatt ut av løse luften. Georg ble
først utskrevet etter fem dager. Erstad gir i beste fall
inntrykk av ikke å være orientert om skaden. Han
påstår i sin forklaring at han ringte til
lensmannskontoret. Politirapporten har en annen versjon som
motbeviser Erstads utsagn.
Skademeldingen hadde ingen opplysninger om Erstads
sertifikat. Georg undret seg på om Erstad hadde gyldig
sertifikat. Erstads helsetilstand tilsier at han muligens ikke hadde
gyldig sertifikat. Hadde politiet sjekket om han hadde det på ulykkestidspunktet?
- Nei!
Betjenten bladde videre i sine papirer.
Avhøret av Ola Dyrskog hadde det samme formelle
rapportspråket og var signert av den samme politibetjenten:
"Avhøyrde forklarer at han til
ovaforrnemde tid var på synfaringsreise i Østerdalen og
Trøndelag. Han var då saman med andre tilsette i Statens
Energi og dei var 3 bilar i følge. Dei var på veg til
Alvdal, køyrde i moderat fart og avstanden til bilane var om
lag 80 meter. Ved Einnund var det sauer i vegen. Den første
bilen greidde å passere utan at det oppstod nokon farleg
situasjon. Då avhøyrde skulle passere var dette
vanskeleg og han måtte stoppe opp. Den tredje bilen ein
Chevrolet Classic Malibu med kjennemerke BL ...... var derimot ikkje
merksam på at avhøyrde hadde stoppa greidde ikkje å
unngå kollisjon. Han greidde heller ikkje å køyre
unna bilen som avhøyrde køyrde, men traff den i venstre
bakkant slik at denne vart trykt inn. På grunn av trykket var
bilen ikkje køyrbar. Avhøyrde forklarer at han hadde
passasjer som sat i baksetet og som på grunn av trykket fekk
eit slag i nakken. Denne passasjeren heitte Georg Carlsen, Gustav
Vigelandsvei 62, Oslo 2.
Avhøyrde forklarer at dei hadde med seg
intern radiotelefon slik at dei fekk kon-takt med den første
bilen, slik at denne snudde. Det viste seg etter kollisjonen at bilen
som avhøyrde køyrde ikkje var kjørbar. Etter
å ha utbetra skaden på Chevrolet'en kunne denne
køyre vidare. Den skadde personen var køyrd til
sjukehuset på Tynset. Medan dei stod på ulukkestaden kom
det ein kranbil forbi som skulle til Alvdal. Denne vart stoppa og tok
med bilen som avhøyrde køyrde."
Begge bilførere innrømmer
personskade etter ulykken. Ingen gir en fullgod forklaring på
hvorfor bilvrakene ble fjernet før lensmann kom til
ulykkesstedet. Heller ikke hvorfor hele reisefølget reiste
videre og dermed forhindret politiet i å utføre den
nødvendige etterforsking slik trafikkreglene krever ved personskader.
Georg forstår ikke hvorfor Erstad og Dyrskog
ble avhørt pr. telefon, mens han ble avhørt ved
personlig fremmøte.
Da Georg skulle forklare seg fikk han beskjed om
å fatte seg i korthet. Underveis i forklaringen ble han avbrutt med:
- Dette tar vi ikke med! Hold deg til saken. Disse
opplysningene har ingen interesse.
- Det må da være av interesse å
vite hvem som var passasjerer i de to ulykkesbilene. Det er snakk om
vitner til ulykken.
- Jeg vil ikke vite disse navnene, korrigerte
betjenten bestemt: - Så du andre møtende eller
forbipasserende biler eller andre vitner til ulykken?
- Det kan jeg ikke huske å ha sett. Jeg
mener der ikke var andre vitner. Derfor burde de andre passasjerene
være av interesse for politiet.
Politibetjentet overhørte han, og ba han
fortsette. Georg hadde ingen erfaring i å bli
politiavhørt. Heller ikke kunnskap om hva en kunne kreve
å få med i sin forklaring. Han rettet seg derfor etter
politibetjentens rettledning. Betjenten ønsket ingen
opplysninger om hva som skjedde før ulykken uansett hvor
relevant Georg måtte mene dette var i forklaringen. Stadig ble
Georg avbrutt med henstillinger om å holde seg til selve
ulykken. Hva som gikk forut for ulykken var ikke relevante
opplysninger. Det var tydelig at betjenten ante et
hendelsesforløp, men ville forhindre Georg fra direkte å
sette frem mistanke om promillekjøring. Avhøret fikk
denne ordlyd:
"Vitnet forklarer at han var på
synfaring i Sør-Noreg og Trøndelag, saman med tilsette
fra Statens Energi. Det var tre biler i følge og dei hadde
starta fra Rena og skulle til Røros den 13.08.83. Vitnet
forklarer at han sat på med Ola Dyrskog og som før
uhellet hadde lege som bil nr. 2 i køen, og han sat i baksetet
på høgre side. På Rv. 29 ved Einnund i Folldal.
(Rapportskrivarens merknader: Vitnet er ikkje kjend med staden for
uhellet og dette er skrive på bakgrunn av dok. 2 i rapporten
frå lensmannsbetjent Stein Vang) hadde dei køyrd på
ein asfaltert breid veg. Han kunne hugse at det var autovern på
høgre sida av vegen. Det hadde stått ein del sauer ved
vegkanten på begge sider av autovernet. Etter at den
første bilen hadde passert, som hadde lege om lag 100 meter
framfor bilen som vitnet sat i, sprang det 4 sauer ut i vegbana. Ola
Dyrskog måtte bremse kraftig opp for å unngå å
køyre på sauene. Etter det vitnet kunne hugse var det
ei kraftig oppbrems. Bilen var mest i ro da han vart
påkøyrd bakfrå av bilen som vart førd av
Frans Erstad. Han kunne, før kollisjonen skjedde, ikkje
høyre noko oppbremsing fra denne bilen. Vitnet meiner at bilen
bak, måtte ha hatt for liten avstand til bilen framfor seg til
at han kunne ha greidd å reagere og bremse opp, for å
unngå kollisjonen. Vitnet forklarer at han hadde sete på
høgre side i baksetet medan kollisjonen skjedde i bilens
venstre bakkant. På grunn av kollisjonen vart vitnet kasta
bakover mot taket, eller mot bakruta, utan at han kan seie dette
sikkert, da han vart sanselaus som følge av kollisjonen. Rett
etter kollisjonen vart den første bilen kalla opp over
mobiltelefonen, slik at den returnerte. Det måtte to menn til
å få opp døra der vitnet sat. Han vart deretter
delvis boren og støtta bort til den 1. bilen, som først
køyrde han til Alvdal, men da det ikkje var lege til stades,
vart han køyrd til Tynset sjukehus. Her vart han lagd inn. Han
vart liggande på Tynset sjukehus i 5 dager. Diagnosen på
sjukehuset vart sjokkskade, hjerneristing og skade i det eine kneet.
Kneet er no bra, men han er framleis sjukmeld på grunn av dei
andre skadene."
Betjenten leste opp Georgs forklaring. Monotont
som elever leser opp skolestilen sin i ungdomsskolen. Georg forsto
ikke alt han leste opp. Fattet ikke ordene. Var for sliten til å
forstå "dialektnynorsken" han krampaktig holdt seg
til. Georg bemerket at betjenten ikke hadde tatt med at bilen han
satt i kjørte 90 km/t like før den kraftige
oppbremsingen. Betjenten viftet det irritert bort med en
håndbevegelse. Som om han var lei Georgs omstendelighet. Eller
at dette ikke var relevante opplysninger i saken. Et upålitelig
utsagn han ikke stolte på. Langet så arket mot Georg.
Holdt frem pennen sin med bestemt mine:
- Her! Vær så god. Skriv under der!
Betjenten pekte med en dirrende, bred finger
nederst på arket. Georg så på arket. De kludrete
bokstavene danset. De pulserende hodesmertene hadde gått over i
en roterende smertebevegelse. Som om rommet svaiet. Georg kjente
kvalmen stige. Han klarte ikke å lese det som sto på
arket. Betjenten satt som i ei tåke og stirret fast på
han. Georg hadde en ubehagelig følelse. Han følte seg
utnyttet, hjernevasket og voldtatt, men hadde ikke krefter til å
ta ubehageligheten med å kreve nytt forhør av en annen
betjent eller forhøret utsatt. Georg ønsket å
fortsette dette avhøret en annen dag han følte seg
bedre... Hvilken hensikt hadde det å ta opp en kamp om dette?
Han ønsket ikke å irritere betjenten unødig.
Dette var et rutineoppdrag av mange for han. En ny runde avhør
ville trolig gitt samme resultat. Det foresvevde Georg at han burde
hatt en advokat eller en lege til å stoppe denne type
påtrengende politiavhør. Georgs forklaring var
åpenbart farget av helsetilstanden og den veiledning og
villedning betjenten utøvde. Som pasient trengte Georg
beskyttelse mot denne type overgrep uten å få
opplysninger om sine rettigheter.
Betjenten gransket Georg inntrengende. Stemmen
røpet irritasjon:
- Skriver du under?
Georg tok pennen nølende og motvillig. Han
var desillusjonert. Er det slik politiet arbeider?
Han skrev under forklaringen. Den var
filtrért og omtolket av politibetjenten. Georg hadde ikke
fått med alt han forklarte. Det kunne han ikke gjøre noe
med nå. Det hele føltes fjernt og uvirkelig. Georg hadde
passert utmattelsespunktet: Underskrev kun for å bli kvitt
politibetjenten. Få hvile ut. Roe ned hodesmertene. Han orket
ikke mer.
Dette møtet ødela Georgs respekt for politiet.
Olsens enke?
En trailersjåfør stopper tydelig
stresset etter å ha rattet det store vogntoget omkring i
boligområdet på Skøyen, uten å finne rett
adresse. Han ruller ned vinduet og roper til Georg:
- Hei, du! Kan du si meg veien til "Olsens enke"?
Georg stusser, klør seg i hodet. Han vil
gjerne hjelpe, men hukommelsen virker ikke som den skal og han tenker:
- Hvem er denne enka?
Georg svarer lettere forvirret:
- Olsens enke? Jeg visste ikke engang at Olsen var død!
Stresset ble borte. Sjåføren legger
seg over rattet og gapskratter. Gjennom det nedrullede vinduet roper han:
- Den var god. Hjertelig takk for hjelpen.
Så kjører han videre på leting
etter firmaet med det underlige navnet.
De første besøk hos bedriftslegen
var et prosjekt for Georg: Ned trappene fire etasjer fra leiligheten
krever maksimal kraftanstrengelse. Han støtter seg krampaktig
i rekkverket. Kreker seg inn i drosja. Ber sjåføren
kjøre "mykt". Humper i veien kjennes som slag i
hodet rundt Frognerparken til Majorstua. Georg er redd for å
ferdes alene fordi bena av og til svikter under han. Kraften i bena
dør plutselig hen, uten forutgående varsel: Bena visner
og blir følelsesløse. Skremmende å ikke å
kunne styre eller forhindre fall. Bare ta av for fall for å
forhindre flere skader.
Endelig fremme ved hovedinngangen. Bedriftslegens
kontor er i kjelleren. Georg vakler inn i heisen. Ned en etasje.
Gjennom kjellerganger. Rene labyrinten. Går feil. Nytt
forsøk. Endelig fremme. Siger ned i en stol på
bedriftslegens venteværelse.
- Nå! Hvordan har du det?
Bedriftslegen lener seg bakover i stolen forberedt
på ei lang lekse.
- Alt annet enn bra!
- Beskriv det nærmere?
- Aner ikke hvor jeg skal begynne.
- Gjør et forsøk.
- Jeg er utarmet av sterke smerter, kronisk trett,
kvalm og svimmel. Smertene presser på tinningen og pannen -
hele hodet. Kvalmen kommer i tillegg når smertene går
over en bestemt terskel. Svimmelheten kommer ved økende
tretthet. Trettheten er der hele tiden...
- Hmmm..
- Føler meg urgammel. For sen refleks. Hvis
jeg brenner meg på kokeplaten...
- Jeg skriver ut en rekvisisjon på
E.E.G.-test. Da ser vi om koordineringsevnen din er nedsatt.
Hun fyller ut et skjema mens Georg fortsetter:
- Jeg er i halvsvime. Som om jeg ikke er
våken og ... Får aldri nok hvile. Smertene stjeler
energien... Føles som om kroppen er fylt med bly...
- Hmm..
- Orker ikke sol eller sterkt lys i ansiktet...
Bedriftslegen lytter. Georg slipper å
høre "stakkars deg"-uttalelsene han hater å
høre. Hun noterer stikkord på kartotekkortet.
- Hvordan opplever du hverdagen - rent praktisk?
- En kamp om å få til de mest banale
gjøremål: Fortvilelse og avmakt når en kokeplate
er glemt og svidd mat stinker over hele leiligheten... Oppvasken
tårner seg opp. Et glass går i gulvet. Lar det ligge til
jeg orker å sope opp glasskår. Prøver å
skifte lyspære i taket... økter smerter ved
arbeidsstillingen. Jeg åpner ytterdøra og oppdager at
nøklene er glemt utenfor i dørlåsen dagen
før. Glemmer avtaler med fysioterapeuten tross huskelapper.
Lete etter ting. Blir irritert over glemsomheten. Stadige avsporinger
i samtaler. Det gir daglig ubehageligheter og overraskelser.
- Hmm.
- Meningsløs hverdag...
- Meningsløs?
- Alt belaster meg...
- Har du god kontakt med dine venner?
- Jeg har sjelden overskudd til å treffe
dem. Snakker med dem på telefonen, men husker knapt
telefonsamtalene etter at røret er lagt på. Det oppleves
som senilitet og skremmer meg.
- Det høres ut som du har nedsatt kortidsminne.
- Jeg opplever mange sammensatt symptomer jeg
vanskelig kan skille fra hverandre. Som en sterk støysending.
Det er vanskelig å skille ut støyens enkeltlyder og det
støyen overdøver.
- Hvordan virker Paralgin Forte?
- Jeg får ubehag av dem.
- Hvordan er nattesøvnen?
- Elendig. Makter ikke å slappe av fordi
smertene fremtvinger en hvileløs anspenthet jeg ikke rår
over. Jeg vrir meg timevis i sengen. Marerittene fra bilulykken maler
hver natt som en utrettelig kvern. Det muskulære stresset
knytter seg i leggene, ryggen, nakken, ut i armene og hodet. Biter
hele tiden tennene hardt sammen. Som en reaksjon på smertene.
- Hmm.
- Kunstig søvn på
innsovingsmedikamenter og smertestillende. Tablettene oppleves som
siste utvei. Om morgenen føler jeg meg som om jeg ikke har
sovet. Ofte har jeg heller ikke sovet. Uansett. Hvor lenge skal jeg
ha slike plager?
- Jeg kan ikke svare deg sikkert når, men du
blir bedre. Vær tålmodig!
- Hvordan blir fremtiden? Hverdagen er et
søvngjengeri. Uten mening og muligheter.
- Har du smerter andre steder enn i hodet?
- Iblant sterke støtvise smerter i brystet.
De kommer i voldsomme, krampeliknende støt. Til å
begynne med fikk jeg panikk og åndenød. En form for
muskelkramper i brystmuskulaturen? Det går over av seg selv
når jeg makter å slappe av - i den grad jeg makter det...
- Hmm.
Georg skifter stilling i stolen og dytter
støtteputa i korsryggen bedre til rette:
- Ryggplagene... Jeg har problemer med å
komme opp av sengen om morgenen. Ruller meg ut av sengen. Kreker meg
opp fra gulvet. Holder meg fast i radiatoren. Støtter meg til
sengen, skapet og veggene...
Det gjør godt å klage til
bedriftslegen. Hun tar seg tid til å høre på.
Georg har en følelse av at hun forstår. Det gjør
godt og skaper tillit. Han fortsetter:
- Ved gange føles hvert skritt som
støt i hodet. Kjenner nummenhet i bena og ustøhet som
tiltar med tretthet...
- Hmm.
- Stiv nakken gir dårlig bevegelighet og ...
smerteplager. Det lindrer smertene å stå lenge under en
varm dusj. Varme lindrer anspendte muskler. Kulde forverrer plagene.
- Jaaahaaa...
- Svettetokter... Svetten renner ved
konsentrasjon. Særlig ved konsentrasjon om praktiske
gjøremål. Som å skru i en skrue eller slå i
en spiker. Svettingen gir en ubehagelig følelse i sosiale
sammenhenger. Jeg føler svettingen blir lagt merke til av
andre mennesker. Får spørrende blikk.
- Si litt mer om konsentrasjonsplagene?
- Jeg føler tankene ikke kan holde fast ved
noe. Har mistet mye av evnen til å styre egne tanker. Ingen
kraftanstrengelse kan samle dem når trettheten har overtaket. I
samtaler kan jeg plutselig miste evnen til å oppfatte ordenes
betydning. Hører et menneske snakke uten å forstå
ordenes mening. Som om jeg ikke er helt våken eller
drømmer. Jeg prøver å lese hva mennesket sier ut
i fra mimikk og tonefall...
- Hvordan føles hukommelsesproblemene?
- Hukommelsesproblemene gir meg følelsen av
å ikke mestre dagliglivet. Som en torpedo under selvtilliten.
Jeg mister "tanketråden" i samtaler. Tankerekkene
"detter ut" av bevisstheten som om forbindelsen blir kuttet.
- Har du prøvd å skrive?
- Skriving er blitt en belastning. Tidligere skrev
jeg med glede: Formulere, skape en tekst, en artikkel, en avhandling
eller et brev. Det gav følelse av kreativitet. Nå er
skriving en kamp mot plagene.
- Du behøver ikke skrive sålenge du
ikke jobber...
- Jo. Skriving føles viktigere nå enn
noen gang. Slik holder jeg orden på min hverdag. Hva jeg
kommuniserer. Hva jeg har sagt, gjort, opplevd og tenkt. Slik
får jeg uttrykt meg presist på en kontrollerbar
måte. Da får jeg tid til å gjennomtenke formuleringer.
- Er det lettere å kommunisere skriftlig enn muntlig?
- Ja. Muntlig kommunikasjon går liksom for
fort for meg: Tankene og konsentrasjonen følger liksom ikke
med. Det oppleves som innslag fra stumfilmens dager der mennesker og
trafikk flyr av sted i et ubegripelig tempo. Det føles som om
samtaler og TV-sendinger har økt tempoet etter at jeg ble
skadet. Skriftlig kommunikasjon gir derfor bedre muligheter og tid
til å tenke igjennom det jeg formidler.
- Jaaa. hmm....
Bedriftslegen noterer videre.
- Hodeskade oppleves som det mest
ødeleggende jeg kan forestille meg. Evnen og mulighetene til
å bruke og nyttiggjøre intellektet svikter. Dette er en
sterk funksjonshemning fordi kommunikasjon var en så
avgjørende del av mitt liv før skaden.
- Går det greit å lese aviser?
- Det tar lengre tid enn før. Hodesmertene
øker ved lesning. Jeg makter ikke å lese hele avisen,
men myser litt på overskrifter, billedtekster og noen få ingresser.
- Mmm...
- Plagene er ikke synlige utenpå. Det
gjør det vanskeligere for andre å godta at jeg har
plagene. Jeg får ofte høre: "Du ser da like frisk
ut som før!"
- Du nevnte at du var plaget av støy. Er
det bestemte former for støy?
- Alle former for støy plager. Lyden fra
støvsugeren... Monotone ensartede lyder gjør meg sliten
og irritabel. Trafikkstøy er et mareritt. Jeg skyr
forretninger og supermarkeder som spiller musikk over
høyttalere. Likeledes restauranter og andre lokaler med
høyt støynivå. Varheten overfor lyder føles
plagsom... Lyd og støy er en del av dagliglivet. Stillheten
er mangelvare i bymiljø...
Hodepinen er kraftig etter den lange samtalen.
Bedriftslegen stresser ikke tempoet ved å fyre løs
spøsmål like etter at Georg sluttet å snakke. Hun
har tid.
Georgs første forsøk på å
spasere gjennom Frognerparken til bedriftslegen føltes som et
prosjekt lik en polekspedisjon. Planer og veivalg var klarlagt god
tid i forveien. Hjelp til å støtte var mobilisert. Ville
Georg klare turen? Han måtte prøve. Var innstilt på
å slite for å gjenvinne helsa. Kjempe for å
gjenvinne et normalt liv. Et normalt funksjonsnivå.
Det var langt mellom benkene i parken denne dagen.
Alt i Georg fungerte tregt: Han var som en en "olding" som
skulle loses på en liten luftetur i Frognerparken.
Pensjonister jogget forbi han. Georg følte
et savn ved ikke å kunne jogge. Det uoppnåelige. Han
klamret seg til trær langs ruta. Satt matt, tungpusten og svett
på benkene. De to hjelperne vekslet blikk. Kom med oppmuntrende
bemerkninger når Georg tok fatt på nye anstrengelser
etter hvilepauser. Slitsomme skritt i langsomt tempo. Hvert skritt
kjentes som støt i hodet etterfulgt av smertereaksjon. Best
var det å gå på gressbakken. Asfalten var for hard.
Georg takket hvert tre han kunne støtte seg til. Et tre å
holde i: Noe fast å støtte seg på. Hele tiden
vurderte han tilbakelagt avstand. Da halvparten av veien var
tilbakelagt, hadde han ikke noe valg. Resten måtte også tilbakelegges.
Siden ulykkesdagen hadde Georg denne
følelsen av uvirkelighet. Var dette virkelig Georg? Han som
for et par år siden trente karate, som hver sommer gikk
fjellturer i Jotunheimen og Hardangervidda med telt og opp-pakning.
Han som padlet kajakk, som rodde, som syklet, som svømte.
Nå forstår han hvor sterkt identitenen er knyttet til
eget funksjonsnivået. Nå som bevegelsesmulighetene er
senket drastisk på kort tid. En rekke egenskaper han
identifiserer seg med er blitt borte. Som om fundamentet har falt
sammen under han. Listen over hva han ikke mestrer, vokser for hver
dag. Det oppleves pinlig å ikke mestre enkel hoderegning.
Å ikke kunne kontrollere at han har fått tilbake rett
vekslepenger. Fordi han ikke får til å "regne i hodet".
En identitetskrise har grepet Georg. Hvem er han
nå? Hva er han nå?
Først ett år etter skaden anbefalte
en fysioterapeut Georg å gå med støttekrage,
korsett om korsryggen og støtdempende såler i skoene.
Slike hjelpemidler lindrer plagene. De har også en viktig
bivirkning: De bidrar til å synliggjøre skaden for
andre. Det kan av og til være nødvendig...
Uønsket
- Tygg Paralgin Forte og stå på!
Faller du først ut av yrkeslivet, viser mine erfaringer at du
faller ut for godt. Derfor må du ikke gi opp. Prøv om du
kan fungere i halv stilling!
Bedriftslegen gikk aktivt inn for å få
Georg i jobb igjen. Han begynte i halv stilling. Ikke fordi han
følte seg i stand til det. Han ønsket å komme
igang. Men alt første dag på jobb kom reaksjonen:
Smerteplagene øket dramatisk. Konsentrasjonen sviktet. Tankene
fløt ut og ble borte i et tåket intet, som å fange
en sky med hendene. Bokstavene danset og fløt over i hverandre
som et speilreflekskamera ute av fokus. Hodesmerte, stivheten i
nakken og kvalme gjorde arbeidsdagen til et helvete.
Som frisk fikk Georg god respons på sitt
arbeid. Nå opplevde han spydige bemerkninger på arbeidsplassen:
- Forsøker du å få deg en
lengre ferie?
Georg hørte intet fra sitt reisefølge
ulykkesdagen. Ikke et spørsmål om han "har det
bra" eller "hvordan står det til?" Som om Georgs
plager var dem knekkende likegyldig.
En dag møtte Georg tilfeldig
hovedstyresekretær Ola Dyrskog i korridoren. Dyrskog rygget
overrasket da han så Georg. Tok seg inn og sa:
- Denne bilulykken holder du tett om!
Ordene kom uventet. De lød som et angrep og
en bebreidelse. Georg ble målløs. Han så forundret
på Dyrskog. Georg forsto ikke hva Dyrskog mente. Dyrskog gikk
så raskt videre uten flere ord. Georg følte seg defensiv
på grunn av dårlig allmentilstand. I tillegg var han
lettere forvirret etter den kjølige velkomsten på
jobben. Georg kjente Dyrskog dårlig og tenkte:
- Er han noe spesiell eller har han dårlig
samvittighet etter telefonsamtalen på Tynset sykehus dagen
etter ulykken? Da han startet den traumatiske episoden omkring min
hjemreise fra sykehuset.
Denne episoden i korridoren inntraff før
politiavhøret. Georg var derfor ikke orientert om at Dyrskog
hadde stukket av fra åstedet før politiet kom.
Georg måtte kapitulere. Etter få dager
fikk han igjen full sykemelding. Forsøket i deltidsstilling
resulterte i en dramatisk forverring av plagene over lengre tid.
Georg holdt sengen flere uker etter det mislykkede jobbforsøket.
Regelmessig innkalling til kontroll hos
bedriftslegen. En nevrologisk undersøkelse på EEG-laboratoriet
bekreftet nedsatt koordineringsevne.
Bedriftslegen var den eneste som behandlet Georg
normalt i Statens Energi etter bilulykken. De fleste han tidligere
jobbet sammen med, kom med mistenksomme kommentarer til helsetilstand
og fortsatt sykemelding. Georgs versjon av det som hendte i
bilulykken ble ikke trodd. En annen og sterkt bagatellisert versjon
var alt spredd til ansatte på en effektiv måte. Georg ble
sett på som en utnytter av sykemeldinger. Et gipset bein,
bandasjert hode eller noe annet som synliggjorde en skade, hadde han
ikke. Ville han fått en bedre mottakelse med en synlig skade?
Via godt orienterte personer, fikk Georg kjennskap til
informatørene i Statens Energi. Det var reisefølget. De
hadde vært tidlig ute. De jobbet iherdig for å
mistenkeliggjøre Georg og spre sin bagatelliserende versjon:
- Carlsen spiller syk. Han er ute etter å
tilsnike seg en ekstra ferie.
Hovedstyrerepresentant Erlend Bekken hadde
vært aktivt ute med sin versjon. Det ryktes Georg fra
pålitelige kilder. Bekken hadde snakket med direktørene
og fagsjefene som igjen hadde bragt historien videre nedover i
hierarkiet. Hovedstyresekretær Ola Dyrskog hadde fulgt samme
strategi. Han tok for seg informasjonskontoret og Georgs
nærmeste medarbeidere.
Da dette ble kjent for Georg, hadde han ingen
kjennskap til hendelsesforløpet politibetjenten fortalte om i
avhøret. Han forsto derfor ikke hvorfor ledelsen jobbet
så iherdig for å baktale han og bagatellisere ulykken. En
bilulykke hadde inntruffet. Beklagelig for alle parter. Særlig
for Georg som ble skadd. Hvorfor skulle han, den nyansatte
informasjonskonsulenten, mistenkeliggjøres og mobbes?
I ettertid er det bittert for Georg å tenke
på hvordan han ivret etter å bli frisk. Trodde han skulle
bli frisk. Slik at han kunne fortsette i jobb. Han var i gang med en
utredning om hvordan informasjonskontoret kunne bedre
informasjonstjenesten internt og eksternt. Det var inspirerende
å jobbe med større utredningsoppgaver.
Telefonen ringte hos bedriftslegen. Georg satt der
opprørt og utmattet etter å ha fortalt henne om
politiavhøret, og hendelsesforløpet etter bilulykken.
Han hadde funnet en logisk forståelse av situasjonen han var i.
Bedriftslegen var tydelig fortvilet og engasjert i problemene.
Hun tok telefonen. Georg gjenkjente stemmen i den
andre enden av telefonrøret. Det var direktør Eirik
Bøe, leder for administrasjonen. Det gjaldt Georg.
Bedriftslegen fikk i meget bestemte ordelag ordre om å
friskmelde Georg omgående. Klikk. Røret ble lagt
på. Bedriftslegen så med ett sliten ut. Etter en
tenkepause sa hun:
- Jeg må be deg søke en annen lege.
En lege utenfor bedriftshelsetjenesten her på huset.
Georg hadde vært for opptatt av egne
problemer til å forstå hvilken håpløs
kryss-press-situasjon bedriftslegen var kommet i på grunn av
han. Dette var ikke den eneste henvendelsen hun hadde fått fra
ledelsen. Det hadde blitt mange. Underdirektør Eirik Duus
hadde oppsøkt bedriftslegen og fremmet falske påstander
om samarbeidsproblemer ved informasjonskontoret. Underforstått.
Georg ønsket videre sykemelding av den grunn.
Georg hadde tidligere et godt samarbeidsforhold
til Duus. Den lille, litt krokete mannen med våkne øyne
bak store hornbriller. Duus deltok ikke selv på tjenestereisen,
men stolte åpenbart på den versjon han hadde hørt
av generaldirektøren. Georg opplevde det sårende at Duus
dolket han i ryggen på denne måten.
Bedriftslegen ble i tillegg sanksjonert av
ledelsen fordi hun overprøvde generaldirektørens
beslutning om å la Georg reise hjem alene. Etter at Georg var
undersøkt av nevrolog, fastholdt bedriftslegen at en hjemreise
alene fra Tynset var uforsvarlig.
Georg er dypt takknemlig for den hjelp
bedriftslegen gav i denne kritiske situasjonen. Takknemlig for den
ekstrabelastning hun påtok seg for hans skyld. Hun var
først lege og medmenneske, dernest ansatt ved Statens Energi.
Georg kontaktet ny lege som henviste han til en
omfattende nevrologisk utredning ved Ullevål Sykehus. Da dette
ble kjent for ledelsen i Statens Energi, begynte telefonterroren:
Hver dag ringte informasjonssjef Stein Stadheim, Georgs nærmeste
overordnede i Statens Energi. Han stilte de samme
spørsmålene. Fikk de samme svarene. Først trodde
Georg det var ekte interesse for hans helsetilstand. Etter en tid
forsto han det var bevisst, systematisk telefonterror. Georg utviklet
telefonskrekk. Først da han flere ganger nektet å svare
på spørsmålene og la på røret,
sluttet terroren. En desperat handling fra Statens Energi-ledelsen
som nå følte situasjonen var utenfor deres kontroll.
En dag møtte Georg generaldirektør
Nilsen i Frognerparken. Georg kom vaklende fra fysioterapibehandling
gjennom hovedporten mot broen Gustav Vigeland dekorerte med sine
vakre figurer. Georg var på vei hjem.
Generaldirektør Sigurd Nilsen skrider
gjennom parken fra sitt arbeid med sin ranke, selvsikre
kroppsholdning. Hevet blikk, høy, finkjemmet, grått
hår. Med en nett liten dokumentmappe under armen uten
særlig innhold. Den glatte fasaden skjuler hans sjenerte vesen
og gir omverdenen inntrykk av høyreist, distingvert autoritet
og verdighet. Han holder avstand til sine underordnede på denne
måten. Ikke slik som sin forgjenger som til og med spiste i
personalkantinen. Nilsen lar sekretæren hente maten fra
kantinen slik det sømmer seg en toppleder. Skrivepulten er
alltid blankpolert og ryddet for papirer. Han er gallionsfiguren.
Fasaden. Ansiktet utad. Nyttig at partiboka var i orden da stillingen
ble lyst ledig. Her er det godt å være. Til og fra jobben
blir han kjørt i Statens Energis nye Mercedes.
I dag, derimot, er været så vakkert.
En promenade i Frognerparken vil passe bra. Deretter trikken hjem som
den menige mann her i Oslo. Generaldirektøren er en vellykket
mann i slutten av 60-årene på vei hjem fra sitt
samfunnsnyttige arbeid i vårsolen. Han oppdager Georg. Den
selvsikre minen avløses av en usikker mimikk. Han ser seg om
etter andre veivalg for å unngå
"ubehageligheter", men ser Georg har sett han. Nilsen
fortsetter i den retning han uunngåelig valgte før han
så Georg. Han hilser kunstig og lirer av seg tomme
høflighetsfraser. Georg ser at generaldirektøren liker
seg dårlig. Georg er kortfattet og tilknappet. Defensiv som
Georg er når smertene har overtaket. Georg har derfor liten
lyst til å snakke med han i dag. Han føler på
Nilsens unnvikende overflatiskhet at han har dårlig
samvittighet og ønsker seg videre raskest mulig.
Generaldirektøren går. Hastige skritt videre etter
"samtalen": En mindre avslappet generaldirektør er
på vei hjem fra sitt kontor i vårsolen. Ubehagelige
minner: Tenk om Carlsen går til pressen med hele historien?
Generaldirektør Nilsen grøsser. Han vil helst gå
inn i pensjonistenes rekker med lovord og æren i behold...
Høsten 1985 mottok Georg et rekommandert
brev fra Statens Energi:
"I brev herfra 8 januar i år ble De -
etter søknad fra advokat Kjetil Hovden - innvilget
tjenestefrihet uten lønn i inntil 1 år fra 1. oktober 1984.
Fra Oslo trygdekontor, Avdeling for yrkesskade og
krigspensjon, har vi fått melding om at den skade De har
vært utsatt for er godkjent som yrkesskade av Rikstrygdeverket.
Under henvisning til dette samt tidligere korrespondanse i saken med
advokat Hovden, vil De bli å anse som løst fra
stillingen som informasjonskonsulent ved Statens Energis hovedkontor
fra og med utgangen av september måned f.k. dersom De fra
nevnte tidspunkt fortsatt - av helsemessige grunner - ikke er istand
til å gjenoppta tjenesten her. Blant annet av hensyn til
bemanningssituasjonen ved Informasjonskontoret, er det ønskelig
å få underretning fra Dem om dette så snart som
mulig, slik at stillingen kan disponeres av AI til sitt opprinnelige
formål. Advokat Kjetil Hovden har fått tilsendt kopi av
dette brev."
Brevet var signert direktøren for
administrasjonsavdelingen Eirik Bøe og en personalkonsulent.
Georg hørte aldri et ord fra direktør
Frans Erstad, sjåføren i bilen som kom bakfra. Ola
Dyrskog som kjørte bilen Georg satt i, oppførte seg
underlig da Georg traff han: Unnvikende og skulende.
Generaldirektør Sigurd Nilsen og hovedstyre-representantene
dyttet problemet Georg Carlsen over på underordnede medarbeidere.
Holdningen arbeidsgiveren møtte Georg med
etter bilulykken, sperret mulighetene for rask bedring. Behandlingen
Georg fikk av sin arbeidsgiver, var en unødig hard
tilleggsbelastning i en vanskelig rekonvalesenstid. Et hardt psykisk
press Georg godt kunne unnvært. Det forverret og forlenget
plagene. Arbeidsgiveren blokkerte således en vesentlig og
viktig mulighet for Georg til å komme tilbake til yrkeslivet.
Beskjeden var klar: Georg var uønsket.
En vakker bukett røde roser med ønske
om god bedring kom til Georg en av de tunge høstdagene 1983:
Avsender var sekretæren på Statens Energis
informasjonskontor hvor Georg jobbet. Denne buketten betydde mye...
Kollaps
- Vi trodde du var død!
Georg ser opp på sine foreldres vettskremte
ansikter. Kjenner skjelvingen fra mors hånd på pannen.
Først tåket omriss, så gradvis klarere under lampelyset.
- Hvor er jeg?
- Hva hendte?
Georg ligger på gulvet i gangen mellom
soverom og bad. Husker ikke hva som hendte forut for bevisstløs
tilstand. Hvorfor han ligger på gulvet og ikke i sengen. Var
han på vei til toalettet da han ble borte?
Georg er i sine foreldres bopel på
Sørlandet. Midt på natten ble foreldrene vekket av et
kraftig smell. De styrtet ut i gangen og fant Georg liggende
livløs på gulvet foran baderomsdøren. Far sa:
- Det var uhyggelig! Du lå der med
åpne, stive, livløse øyne som om du var død.
Georg hadde vært bevisstløs lenge nok
til å gi dem panikk.
De fikk ikke sove mer den natten.
Legen tilkalles. Kollapset var total fysisk og
psykisk utmattelse.
Dette var en av flere kollapser etter bilulykken.
Kroppens signal om overanstrengelse. Kroniske smerter. Smerter som
aldri forsvinner, men øker og minker i styrke og intensitet...
De endeløse, søvnløse
nettene. Katastrofen forsvinner ikke fra bevisstheten, men kommer
stadig tilbake i ulike forkledninger fjernere fra det opprinnelige
hendelsesforløpet ettersom tiden går. Det psykiske
maskineri gir ekko. Dag og natt. Kroppen er anspent, musklene
stramme. Svett vrenger Georg seg fra side til side i sengen herjet av plagene.
Georg har sine maktmidler. Flere journalister
ivrer etter hans "story". Georg kan forsvare seg. La sin
versjon støttet av kopiene fra politirapportene bli spredd ut
til offentligheten. En tabloidjournalist ivrer etter å få
"saken". Georg har muligheten til å slå
tilbake. Han føler spenningen og pirringen ved å ha
dette maktmidlet. Midlet som kan få saken i gang i
offentlighetens lys. Det vil tvinge frem forklaringer fra de
impliserte. Sette spørsmålstegn ved deres
handlemåte og hva som skjedde etter at Georg ble kjørt
til sykehuset på Tynset. Men Georg gjør det ikke...
Hvorfor?
Han makter det ikke. Han er for belastet og
avkreftet til å makte mediaoppmerksomheten. Dessuten. Kunne han
stole på journalistenes "vinkling" av tragedien?
Georg har selv vært journalist og sittet på
"desken" som vaktsjef i en avis. Vurderte headlines:
Overskriftene, ingressen, bildene, brødteksten ut i fra
spissformuleringer: Hva slår best? Hva "selger" best?
Hadde Georg tid til å tenke på annet enn den
journalistiske profiléringen i det forhastede, hektiske
pressemiljøet? Neppe. Slapp han løs historien, fikk den
sitt eget liv, sin egen dynamikk. Resultatet av "sleppet"
kan bli totalt utenfor hans kontroll. Hadde han vært uten
presseerfaring, hadde han kanskje trodd på "hjelp og
støtte" ved å gå til avisene. Georg kjente
pressemiljøet, men ikke godt nok til å stole på
hjelp derfra. Han tok ikke risikoen. Han hadde tidligere erfart
hvordan journalistjobben går foran kollegialiteten og
medmenneskelige hensyn. Nå hadde Georg mer enn nok med å
holde "hodet over vannet". Statens Energi og hovedstyret
var ressurssterke. De ville trolig gå til en motoffensiv med
uetiske knep. Gjøre bruk av sine kontakter og loyale
"kamerater". Slik de hadde gjort internt i bedriften.
Georg var like ved, flere ganger. En telefon til
en journalist og det hele var i gang...
Natten er rolig. Det er fredstid. Naturen er
stille. Mennesker og dyr sover. Dagens opplevelser - stress, mas og
gode stunder kvernes sammen med fortidens erfaringsmateriale.
Bearbeides og filtreres i drømmene. Drømmene renser
sinnet. Skaper balanse så funksjonene er friskere når en
ny dag gryr. Drømmene er sinnets nyrer. Søvnen er et
kostelig gode. Må passes på, bevares for freden og
harmonien i menneskesinnet: Den mentale sunnhet.
Er det oppmagasinerte opplevelsesmaterialet for
tungt, arbeider drømmene tungt. Drømmemaskineriet er
overbelastet. Søvnen blir urolig, eller kommer ikke på
naturlig måte. Drømmene klarer ikke bearbeide og
harmonisere bombardementet av stress. Da gir natten ikke fred.
Urolig søvn og våkenetter, liksom en
flyktning: Georg flykter, men rikkes ikke fra den onde sirkel:
Marerittets djevelske jerngrep. Et erindringsbilde fra
hovedstyrebefaringen setter prosessen i gang på ny denne
natten. Marerittet av opplevelsesgods fra bilulykken:
- Ser dere miljøaktivister ved våre
stoppesteder, så stopper vi ikke. Da er det klampen i bånn!
Det var hovedstyremedlemmet Are Hess' klare
beskjed til sjåførene underveis samme dag Georg ble skadd.
Hendelsesforløpet før bilulykken
passerer igjen revy som i så mange tidligere mareritt. Etter at
Georg er kjørt til sykehuset blir drømmebildet igjen
ved ulykkesstedet. Antakelser og logiske slutninger han ikke
tør nevne i våken tilstand arbeider. "Vi stopper
ikke ... Gi bånn pinne..."
Holdningene til den håpefulle
Krf.-ordføreren normgir drømmenes
hendelsesforløp. Intet må komme i veien for de politiske
karrierer og posisjoner. Blir det ubehageligheter så gi
"bånn pinne". Kjør fra det. De legger sin
kabal. En bilulykke med personskade. Dyrskog har promille. Erstad er
dopet av sine medisiner. Det er verre enn demonstrasjoner med
pressedekning langs reiseruta. De kjenner trafikkreglene ved
personskade, men regler er for almuen. Her ordner vi opp selv.
Politiet må holdes unna til alle er reist videre. En
forbipasserende kranbil løser problemet med de maltrakterte
bilene. Ulykkesstedet ryddes. De reiser videre med det
nødvendige forsprang på den underbemannede
lensmannsetaten plattfot på stedet. De holder sammen nå.
Alle har de sine motiv. Slipper dette ut blir de alle skadelidende.
Generaldirektøren står som den
øverste ansvarlige. En slik sak er høyest ugunstig
nå da en reorganisering av direktoratet står for
døren. Det handler om makt og maktkamp.
Hovedstyremedlemmene har sine politiske mål:
Velgergunst er viktig. Negativ presseomtale kan føre til
strykninger på stemmeseddelen, mistillit og motstand internt i
partiet. Ikke lett å være topp-politiker i et demokrati...
Ola Dyrskog er den praktiske arrangør for
turen. Han har sydd sammen turprogrammet for tjenestereisen. Han
soler seg fortsatt i sin tittel fra forsvaret. "Major". En
promilledom gir riper i denne karriérelakken. Dessuten han
kunne ha forhindret ulykken. Han kunne avstått fra pils til
maten. Han kunne redusert farten. Han kunne manøvrert unna
sauene. I speilet så han at Erstad ikke kunne stoppe i tide.
Han hadde under kjøreturen høylytt irritert seg over
Erstads kjørestil. Han ville gi Erstad en lære-penge.
Bråbremsen var et innfall i affekt, og vurderingsevnen var
redusert av alkoholpåvirkningen. At det ble personskader, hadde
han ikke tatt med i kalkylen...
Frans Erstad vet han er alvorlig svekket av sykdom
og medikamenter. Han burde ikke kjørt bil. Han har ikke gyldig
sertifikat og bryr seg ikke om legens advarsler mot bilkjøring.
En ulykke med personskade er nå resultatet av kjøringen
hans. Han er 66 år. Om ett år er pensjonsalderen
oppnådd. Han har søknad inne om å bli i stillingen
til han er 70 år. Denne ulykken kan forhindre disse planene.
Sykdommen har ikke svekket interessen for jobben. Jobben som har gitt
han ære og berømmelse. En komité han ledet er
oppkalt etter han. Bilulykken kan skade ønsket om å bli
sittende. Uheldig presseomtale med offentliggjøring av
"pinlige" detaljer kan skade ettermæle. Alt peker i
samme retning. Denne personskaden må "takles".
De reiser videre. Får det nødvendige
forspranget på lensmannsfolkene. De kjenner
nøkkelpersoner i de sentrale, overordnede myndigheter om nødvendig...
Daglig ringer generaldirektøren Tynset
sykehus. Han får høre at røntgenbildene viser
ingen brudd. Samtalene benyttes til å "melke"
opplysninger ut av assisterende og fungerende overlege ved kirurgen
med faderlig, omsorgsfull tone. Ivrige følger alle med i
opplysningene som kommer frem. Som ofte ellers er det Krf.-mannen Are
Hess som fører an:
- Strategien er klar. Det er mangel på
konkrete, fysisk påviselige funn. Det er mangel på
nevrologisk ekspertise. Det gir en ypperlig mulighet til å
mistenkeliggjøre Carlsen. Jo mindre skaden blir diagnostisert
til, dess mer formildende blir situasjonen. Hvis offentligheten
skulle få snusen i dette. Vi kan vise til at vi ikke er leger
og feilvurderte situasjonen. Så bare et skrubbsår på
kneet hans. Vi kan si han var ved bevissthet hele tiden og
kommuniserte med oss. Det blir Carlsens ord mot alle oss andre. Hvem
blir trodd?
I sine daglige "omsorgsfulle"
henvendelser til Tynset sykehus, fletter generaldirektøren inn
de oppdiktede personalkarakteristika som mistenkeliggjør,
påvirker og setter spørsmålstegn ved skaden.
Assisterende overlege vet hun snakker med Georgs øverste sjef.
Hun vet ikke hvor kort tid han har vært ansatt.
Generaldirektøren er en mann med autoritet, makt og
innflytelse i kraft av sin stilling og posisjon.
Sjåføren Boge Ruud får ordre om
å følge opp Dyrskogs "telefonterror" fra
mobiltelefonen i bilen:
- Du må selv sørge for
hjemtransporten. Den er ikke vårt bord. De lytter. De merker
seg tilfreds Georgs reaksjoner. Terroren virker. Georg blir
nervøs og urolig. Bra. Planen virker.
Sykehusets assisterende overlege observerer og
trekker konklusjonen:
- Georg Carlsen er en nervøs, hypokondrisk
person. Han overdriver sine symptomer for å tilsnike seg fri
fra jobben. Hva er fysiske og hva er psykiske plager hos Carlsen? Det
er en belastning å ha en slik pasient. Det kan gi
ubehageligheter. Dessuten. Det daglige telefonmaset fra
generaldirektøren tar unødig mye tid: Presset om å
utskrive pasienten. Sanksjonstrusselen mellom linjene... Hvorfor er
generaldirektøren så opptatt av denne pasienten? Det har
hun ikke tid til å gruble over. Avdelingen er overfylt med
oppgaver. Tiden er knapp, arbeidsdagen hektisk. Fungerende overlege
er ikke nevrolog eller psykolog. Dette er en kirurgisk avdeling. Her
stilles diagnosene ut i fra konkrete funn. Dessuten er Carlsen ingen
"lydig" pasient. Han tar til motmæle. Han lager
trøbbel om hjemreisen sin. Mulig generaldirektøren har
rett. Jeg skriver han ut...
Georg våkner kliss våt av svette:
Hvilken paranoid drøm. Han går opp i stua. Setter seg i
salongen med en kald yoghurt. Blar i en avis uten å lese.
Sinnet må roes ned.
Tankene går uvilkårlig til
drømmen. Får han aldri fred?
En time senere har Georg roet seg i vannsengen.
Bølgene duver han til ro. Men drømmene arbeider videre.
Et nytt mareritt er i gang. Georg gjenopplever frustrasjoner og
avmaktsfølelse på arbeidsplassen etter ulykken.
Bagatelliseringsprosessen er i gang. Georg Carlsen skal mobbes bort
fra Statens Energi. Overmakt. "Autoritetene" har vært
først ute. Georg ser for seg hvorledes han vakler i
korridorene på vei til og fra bedriftslegen. Innom
informasjonskontoret. Hvem er venn, hvem er fiende. Sinnets kvern
maler videre liksom en skrekkfilm:
Georg ser for seg Ola Dyrskogs kontor. Telefonen
ringer. Han tar den. Det er fra politiet. Det gjelder bilulykken i
Alvdal. Dyrskog forklarer. Han tar hensynsfulle opphold mens
politibetjenten noterer.
- Personskader? Å jo, det er denne Georg
Carlsen. Han er ansatt hos oss. Han har adresse... For å
forberede deg litt på han der... Han er ute etter
direktør Erstad, aner ikke hvorfor, men... Han har sin egen
versjon av ulykken som stemmer dårlig med virkeligheten.
Vitneutsagnet hans ville jeg ikke legge særlig vekt på,
men det må vel med...
Dyrskog hører med tilfredshet at
politibetjenten "går på kroken":
- Så denne Carlsen er en brysom kar?
Dyrskog:
- Det er vår erfaring.
Politibetjenten kvitterer:
- Jeg forstår. Takk for opplysningene.
- Selv takk.
Dyrskog ringer av. Han føler seg tilfreds:
Summerer opp sine disposisjoner så langt: Carlsen
mistenkeliggjøres. Slik blir hans vitneforklaring tillagt
mindre vekt. Det gjør Dyrskogs egen forklaring mer sannsynlig.
Den samsvarer godt med Erstads. Innholdet er avtalt...
Dyrskog har ligget i forkant. Ingen viktige
papirer er å oppdrive ved verkstedet der firmabilen ble
reparert. Det ble ingen takst. Heller ikke fotografering av
ulykkesbilen som vanlig er ved større skader: Ikke
nødvendig. Ingen tvist om prisen...
Antasjø kafé. Her fikk Energiverket
a/s en uspesifisert regning. De spanderte. Betaling ved disken
før vi dro. Slik man bruker ved slike anledninger.
Alkoholkonsumet skal selvfølgelig ikke nevnes i slike
sammenhenger. Det angår ikke revisjonen. Han lener seg tilbake
i kontorstolen. Brikkene faller på plass. Nå gjelder det
bare å presse på bedriftslegen, så vi får
kuet Carlsen til taushet...
Overmakt.
Hvem kan Georg stole på?
Georg våkner igjen, badet i svette. Tenner lyset.
- Hvorfor skulle dette hende meg? HVORFOR MEG?
Nytteløst å sove mer i natt. Georg
står opp. Forbereder seg på en ny dag.
Men håper på et bedre liv senere...
Georg husker ennå den udelte gleden han
følte ved å stå med nyervervet sertifikat i
hånden på 18-årsdagen. Langt mer enn konfirmasjonen
var bilsertifikatet et adgangstegn til den voksne verden. Han så
med glede og forventning mot sitt videre liv som voksen.
Alt var så mye enklere dengang...
Sløret
Løvet faller stillferdig fra tretoppene i
Frognerparken. De varme fargene - gul, rød og brun faller til
jorden. Igjen står nakne tretopper mot en himmel som blir
kaldere. Vannkranene stenges - fontenene dør. Vann er liv.
Når vannet er borte, merkes tomheten - stillheten.
Tørt løv knitrer om skoene og
virvler opp ved små vindpust.
Snøen faller. Stille dekkes sommeren og
høstens farger. Et grått slør filtrerer fargene
bort. Nyanser av gråtoner er tilbake.
Hun sier:
- Jeg vil ta livet av meg.
Hun ser på Georg med fred i blikket. Liksom
utsagnet understreker en beslutning som er endelig og riktig. Han
føler kuldegysninger. Som om den kalde vintervinden går
tvers gjennom kroppen:
- Hvorfor?
- Du er selv nakkeslengskadd. Du vet hvor
jævlig det er. Jeg orker ikke mer og ser ingen mening i en slik tilværelse.
Georg betrakter henne målløs. Det
føles som om han står overfor en mektig autoritet som
har målbundet han og fratatt han evnen til å svare. Den
fred hun utstråler skremmer. Fordi det er ulikt hennes
tidligere så famlende og usikre opptreden. Georg forstår.
Dette er ikke et skrik om hjelp. Hun har passert den fasen. Hun har
ikke fått hjelp da hun trengte det. Nå er beslutningen
tatt. Håpet er borte. Foran han står et menneske som har
kjempet sin kamp og funnet sin løsning. Denne konklusjonen
skal Georg ikke få rokke ved. Den er hellig og ukrenkelig.
Turid. En kvinne i midten av 40-årene. Georg
ble kjent med henne i en fysioterapigruppe for nakkeslengskadde.
Siden traff han henne i Frognerparken. Der luftet hun hunden sin.
Turid ble påkjørt bakfra mens hun
gikk i veikanten en kveld for drøye ti år siden.
Ifølge politijournalene ble hun funnet bevisstløs i
veikanten av tilfeldig forbipasserende. På sykehuset lå
hun bevisstløs i åtte dager før hun kom til seg.
Ille medfaren. Da hun våknet, møtte hun sin gamle fars
slitne blikk. Han hadde våket og grått over henne dag og
natt. I sjokk og fortvilelse.
Foreldrene er nå døde.
Hun fikk ikke brukt sin lærerutdanning. Hun
fungerte ikke i yrkeslivet etter ulykken. Tross flere iherdige
forsøk. Livet hennes ble et eneste stort rot. Kroniske smerter
og konsentrasjonsvansker satte henne utenfor det meste i samfunnet.
Skaden ruinerte henne. Hun ble minstepensjonist. Hun hadde aldri
overskudd til å vurdere sine juridiske rettigheter.
Hun forstår Georg leter etter ord og sier:
- Der var ingen identifisert gjerningsmann. Fordi
bilføreren stakk av!
Georg tenkte "sikkert en
fyllekjører", men svarte:
- Du har likevel et legitimt og berettiget krav
på erstatning. Der finnes en forsikringskadepool du kan
adressere kravet ditt til.
- Jeg har ikke penger til advokatbistand. Dessuten
orker jeg ikke en langdryg kamp om de rettighetene du mener finnes.
Se selv hvordan du kjemper i din egen erstatningssak. Mot
forsikringsselskapets overmakt og legenes arroganse. Mitt dagligliv
klarer ikke flere slike belastninger.
Georg forstår hans situasjon avskrekker
henne mer enn den inspirerer. Det forbauser han. Fordi han tross alt
opplever sin situasjon optimistisk: Georg er innstilt på å
vinne denne kampen. Fordi han må det. Han har for mye å
tape ved å gi opp. Hun har gitt opp og tapt livslysten. Det
provoserer og skremmer Georg. Han sier:
- Forsikringsselskapene spekulerer kynisk i å
gi oss skadelidte sterk motstand. På den måten er de
skyld i en rekke selvmord. La dem ikke få en ny seier i sitt
råtne, djevelske spill. Ta opp kampen. En kamp mot urett gir
mening og styrke. En erstatningssak vil kunne gi deg midler og
muligheter til et bedre og lykkeligere liv. F. eks. bedre boforhold.
Hun hører ikke. Blikket glir liksom forbi.
Som om Georg ikke er der. Som om hun ikke vil ta inn over seg ord som
"kjempe", "muligheter" og "et bedre og
lykkeligere liv". Hun sier med rolig stemme:
- Ingen trenger meg mer. Jeg er separert og bor
alene med denne hunden. Min sønn er 21 år. Han bor for
seg selv og trenger meg ikke mer. Hva skal jeg kjempe for?
Georg famler etter ordene. Føler gufset fra
egen kamp for et meningsfylt liv med faretruende anelser. Vil han
selv stå som henne om noen år? Han fryser på ryggen:
- Er hun kommet lenger enn meg? Er hun
overbærende med meg fordi jeg ikke har nådd så
langt som henne på den samme veien? At jeg ennå ikke ser
konsekvensene av min egen situasjon?
Georg slår tankene fra seg i redsel. Vil
ikke fortsette denne pessimistiske tankerekken. Han gir henne
adressen til sin advokat. Ber henne innstendig om å revurdere
sin beslutning om å ta livet sitt. Tilbyr henne hjelp.
Georg så henne aldri igjen.
Nevrologene
Gleden var stor. Forventningene høye.
Georgs nye lege jobbet for en rask innleggelse. Endelig skulle han
bli undersøkt av eksperter. Leger spesialutdannet for den type
skade Georg har fått. Han håpet inderlig nevrologene
ville finne "feilen", og behandle han frisk. Følelsen
av å være i "gode hender" ga håp om
å bli frisk: Tilbake til en smertefri hverdag. Georg gledet seg
til å jogge i Frognerparken, sykle i Nordmarka, trene karate og
padle på Oslofjorden. Gå fotturer i høyfjellet om
sommeren med telt og sovepose. Fremfor alt få en ny, spennende
jobb i en Osloavis. Legge bak seg smerter og utilstrekkelighet.
Tilbake til "livet". Det livet som var så
selvfølgelig før bilulykken...
Innkalling en februardag i 1984. Første
dags møte mellom klokken 11. og 12. Videre daglig opphold
på avdelingen som dagpasient mellom klokken 8 og 15.30.
Undersøkelsene krevde ikke overnatting. Signert Ullevål
sykehus. Nevrologisk avdeling.
Georg møtte med smil og optimisme: Hadde
håp og tro på en forestående bedring og friskmelding:
- Når blir jeg frisk?
Unnvikende svar. Formaliteter og atter
formaliteter. Venting, utdeling av smertestillende tabletter, avtaler
om undersøkelse, forsinkelser, venting, utdeling av flere
smertestillende tabletter, kansellering av konsultasjonsavtale, ny
avtale, ny venting...
Dagene gikk på avdelingen. Ingen kunne svare
på spørsmålet. Det ble dager med kjedelig venting:
Først satt Georg på en dårlig stol i enden av
sykehuskorridoren sammen med andre pasienter. Et lite bord med
utslitte ukeblader, gårsdagens aviser og tre halvdøde
potteplanter. Hvite frakker flagret frem og tilbake. Kom og gikk...
Georg ble mer og mer utmattet. Senere ble han
tildelt seng i ventetiden på seksmannsrom. Her lå en
løsemiddelskadd billakkerer, en innvandrer med uspesifikke
smerter i skulderen, en annen innvandrer med - Georg husker ikke hva.
Her var stor gjennomtrekk av pasienter med ulike nevrologiske skader.
Georg var et nummer i rekken. Fikk følelsen av at her var
altfor mange pasienter. Han møtte
"observatører" med sin ubegripelige, halvlatinske
fagterminologi. Han ble testet: Nevrologisk test, fysioterapitest,
psykologiske tester, psykiatrisk test, røntgenbilder. Mellom
undersøkelsene denne langdryge ventingen. Følelsen av
å sitte der til ingen nytte. Nærmest være i veien.
Til bryderi. Slitsomme dager uten følelsen av å
gjøre noe til nytte og egen bedring. En nedbrytende
opplevelse, uten oppmuntrende resultater av alle prøvene og testene.
Stadig opplevde Georg problemer med å
beskrive plagene. Fordi han bevisst og ubevisst var begynt å
tilpasse seg skaden. Funnet praktiske løsninger som gjorde de
fysiske svakhetene mindre plagsomme. Som å vippe seg opp av
sengen på albuen så han ikke belaster korsryggen.
Oppfinnsomhet gjorde plagene mindre merkbare. Georg begynte å
glemme hvordan han fungerte som frisk. Dermed var det vanskeligere
å forklare seg om plagene. Fordi plagene hadde vært hans
daglige virkelighet en tid. Han hadde begynt å tilpasse seg
sitt nye funksjonsnivå.
Spesialistene ønsket hver for seg fyldig
symptombeskrivelse. Georg måtte forklare seg om og om igjen. Om
plagene og hendelsesforløpet: Som om spesialistene ikke
snakket sammen eller kjente hverandre, tross fysisk
tilstedeværelse på samme avdeling. Smerter i hodet, stiv
nakke, hodepine, svimmelhet, problemer med å lese og skrive,
konsentrasjonsproblemer, problemer med hoderegning, problemer med
støy, fysisk og mental utmattelse, mister
"tråden" i samtaler, avsporinger, verker i
korsryggen, dovner i føttene under gange, har falt om på
gaten to ganger, isjiasplager, søvnproblemer, depresjoner,
sammenligner hele tiden med før ulykken, problemer med å
løfte og bære ting, opplever at ryggen er blitt svakere.
Sterk svetting ved konsentrasjon og treg oppfattelsesevne...
- Hm. La meg se. Kan du gjenta og spesifisere det
nærmere så jeg får skrevet det ned?
Psykiateren virket profesjonell. Han hadde et
sikkert grep om hva Georg skulle snakke om. Georg fortalte om
ulykken, hvordan han opplevde den traumatiske sykehistorien fra
begynnelse til dags dato. Psykiateren lyttet. Han hadde innlevelsesevne.
Georg ble mer deprimert for hver dag på
nevrologisk avdeling. Det utviklet seg til å bli en psykisk
belastning å være der. Håpet og optimismen han
hadde ved innleggelsen begynte å blekne.
En lege under opplæring på nevrologisk
avdeling undersøkte Georg. Hun tok en nevrologisk test:
Nålestikk i armen, på kroppen og under foten:
- Kjenner du stikkene?
- Ja.
- Kjenner du det like godt der?
Deretter fysioterapibehandling med et iherdig
treningsprogram som forverret tilstanden dramatisk. Georg klaget over
at han ble verre. Men det stemte ikke med "boka".
Fysioterapeuten sa:
- Vi reduserer litt et par dager. Så
øker vi på igjen.
Resultatet lot ikke vente på seg. Georg ble
raskt verre.
Deretter psykologen med sine tester som puslespill:
- Se om brikkene passer inn her eller der...
Talltester...
Hukommelsestester:
- Se på tingene som ligger her i fem
minutter. Nå dekker jeg et håndkle over. Fortell meg hva
du så.
- Saks, blyant, knapp... jeg husker ikke mer.
- OK, så prøver vi testen igjen.
- Blyant, viskelær, eple, linjal...
Han avduket samlingen og pekte:
- Det lå ikke noe eple der. Se selv.
Prøv igjen.
Test av logiske slutninger.
Timelange tester. Konsentrasjonen økte
smertene. Så til oversykepleieren for å be om mer smertestillende.
Pause.
Flere tester.
Ingen kunne si noe om de helsemessige
fremtidsutsikter. Bare profesjonelle observatører,
tilsynelatende uten engasjement. Opptatt av å utrede. Skrive
sine fagvurderinger ned på papiret. Georg følte seg som
en ting på avdelingen.
- Vær så god neste!
Så velegnet til å drepe ethvert
håp om bedring. De hvite frakkene kom og gikk i korridorene.
Samlet seg i møterommene bak lukkede dører. Blide
sykepleiere serverte måltidene:
- Håper det smaker. God appetitt.
Samtaler med medpasienter. Deprimerende triste
sykehistorier. Klage over smerter her, smerter der, fra alle kanter.
Sykdomsprat hele dagen.
Georg kjempet for å holde humøret oppe.
Utskriving etter drøye fire ukers
innleggelse. Georg var lettet. Liksom i dimmesjokk. Han skulle ikke
tilbake til avdelingen igjen. Ute i solen sang fuglene på nakne
bjerkegrener med anelse av grønne knopper. En traktor feide
sand og grus fra gatene rundt sykehusbygningene etter vinterens
glatte føre. Støvskyen føk mot Georg.
Påskeliljer og krokus slikket sol sammen med sykepleiere og
pasienter på benkene i solveggen. Den bleke plenen hadde
fortsatt skitne snøklatter med fuktige, isete ringer omkring seg.
Georg gikk ut til våren, etter en hard vinter.
Georg ventet på resultatet etter
utredningene på Nevrologisk avdeling. Desillusjonert i forhold
til det offentlige behandlingsapparatet. Ingen hadde sagt et ord om
bedring. Georg følte seg lagt frem til observasjon og
beskrivelse for faglig interesserte: Tilfellet Georg Carlsen.
Vær så god!
En medpasient fortalte Georg om innsynsretten i
egen sykejournal. Sykehuspersonalet sa ikke noe om denne rettigheten.
Ukene gikk, måneder.
Georg ringte sykehuset og fikk en avtale noen
dager senere hos professoren på avdelingen. Georg hadde ikke
sett professoren i løpet av innleggelsen.
Georg var igjen på avdelingen: Venting
på gangen. Etter en tid kom professor Lofthus i døren.
En mann i slutten av 60-årene. Han sa vennlig:
- Georg Carlsen?
Georg nikket.
- Vær så god kom inn! Beklager ventingen.
På kontoret ba Georg høflig om å
få lese sin sykejournal. Professoren svarte ikke, men fant
frem journalen og bladde litt i den. Satte seg bak den brede
skrivepulten. Bladde videre. Hmm-et og dvelte ved enkelte sider.
Leste så høyt enkelte utvalgte bruddstykker fra
journalen. Nølende og tjaende mumlet han frem noe om mulig
whip-lash-skade. Georg oppfattet også diagnoser som Commotio
cerebri. Det betydde hjernerystelse. Uttrykket whiplash-skade, fikk
Georg nå høre for første gang. Denne betegnelsen
refererte seg til måten hodet ble slengt frem og tilbake
på ved påkjørselen: Nakkeslengskade på
norsk. Da Georg nysgjerrig strakte seg for å se på den
solide bunken i mappen, trakk professoren den tettere til seg og
så strengt irettesettende på Georg over brilleglassene.
Som om Georg var en ulydig skolegutt tatt på fersk gjerning i
å jukse. Georg tenkte:
- Er dette innsyn i egen sykejournal? Hva med min
innsynsrett? Denne undersøkelsen gjaldt meg. Min fremtid. Mitt
liv videre. Får jeg ikke adgang til å lese
legeerklæringer som beskriver min helse? Måtte noe holdes
skjult for meg? I så fall: Hva? Hvorfor?
Professoren begynte å spørre Georg ut
om Frans Erstad. Erstad var føreren av bilen som kom bakfra i
kollisjonen der Georg ble skadd. Georg var overrasket. Professoren
virket mer opptatt av sakens juridiske sider, enn videre samtale om
hans helsetil-stand. Professoren sa bl.a.:
- Du har bedt om en legeerklæring. Hvordan
skal legeerklæringen brukes?
- Jeg vet ikke helt. Muligens i et erstatningskrav
mot forsikringselskapet.
- Hva står det i politirapporten etter ulykken?
- Den har jeg ikke fått tilgang til ennå.
(På dette tidspunkt hadde Georg ikke mottatt
kopi av politirapportene.)
Professoren fortsatte:
- Skal det reises tiltale mot Frans Erstad?
- Tiltale? Jeg vet ikke. Hvorfor?
Han så mistenksomt og inntrengende på
Georg. Åpenbart misfornøyd med svarene.
Gjentok spørsmålene flere ganger. Som
om han ikke var sikker på om Georg oppfattet dem. For Georg var
dette nye og overraskende problemstillinger han ikke var opptatt av.
Han sa:
- Kan jeg regne med å bli frisk?
Professoren lente seg mot stolryggen og gransket
han taus en stund. La så sammen epikrisene i mappen med en
oppgitt mine:
- Vel. Du har trolig forklart deg så godt
det er mulig med din skade. Jeg har anslått en foreløpig
invalideprosent til ca. 35%. Du anbefales videre behandling av
fysioterapeut og psykolog. Innen tre år får vi igjen
vurdere den eventuelle varige invaliditeten.
- Psykolog?
Tiden var ute. Audiensen slutt. Professoren
åpnet døren og rakte frem hånden:
- Adjø. Lykke til.
Georg kjente angstens klamme tak om kroppen.
Møtet med professoren hadde skremt han. Hvorfra kjente
professoren til Erstad? Hvorfor var han mer opptatt av Erstad enn av
Georg? Er der nære forbindelser mellom Erstad og professoren?
Hvis så er tilfelle. Hvilke forbindelser? Er Erstad pasient hos
professoren? Er Erstads plager nevrologiske? Eller: Er de nære
venner eller losjebrødre? Slike mektige relasjoner er Georg
hjelpeløs overfor. Hvor går i så fall grensen
mellom vennskap og yrkesetikk? Uansett. Georg hadde ingen illusjoner
om at det skulle komme ut til hans fordel. Han tenkte:
- Ta deg sammen, Georg. Er så tilfelle har
du maksimal uflaks. Det er ikke mulig å ha så mye uflaks
på en gang...
Georg tusler ut fra "audiensen". Ned de
glatte, nedslitte betongtrappene fra avdelingen. Ut fra den gamle
murgården. Gjennom det store sykehusområdet. Til
utgangsportalet mot Kirkeveien der 20-bussen stopper. Georg vinker:
En taxi stopper. Han setter seg inn. Han må hjem. Nå
trenger han hvile. Dette tegner til å bli en langvarig prosess.
Det forstår Georg nå. Han er deprimert, motløs og
rådvill. Et ørlite lyspunkt er at han nå har
dokumentasjon på at han ikke simulerer syk: Beskyldningene fra
arbeidsgiveren er dermed satt på plass. Det viktigste
spørsmålet er likevel ubesvart:
- Er skaden livsvarig?
Jubileum
- Heisan, gamle ørn! Du har sluppet levende
ut fra nevrologene?
Arild står i køen utenfor
danserestauranten "Regnbuen" i Klingenberggata, Oslo. Georg
nikker og slutter seg til:
- Sjelden å se deg i finstasen, gamle
kriger. Beleilig at Oslo Jounalistlag runder nitti år.
- Si ikke det, gamle venn. Jeg er blitt
redaksjonens "kongehusmedarbeider". Nå blir det
å trekke i blådressen rett som det er. Du har vel sett
det berømte bilde av meg når jeg håndhilser
på selveste høvdingen?
Georg nikker. Husker bilde av Arilds dype bukk for
kong Olav. Det sto på hedersplass hjemme hos ham. Georg sier:
- Jeg har aldri sett deg bukke så dypt. Et
atletisk C-moment, spør du meg.
Arild gliser stolt og ubeskjedent:
- Hva med deg, gamle venn? Er du på
offensiven igjen?
- Ser smått ut. Jeg frykter yrkeskarrieren
ryker for godt. Nevrologene kan ikke kurere nakkeslengskaden. De ga
intet håp om varig bedring. Vente og se. Til medisinerstudenter
sier nevrologene at en slik skade stabiliseres etter syv år.
Heller ikke det er de sikre på.
- Forjævlig. Og så i den underbetalte
drittjobben. Du skulle tatt deg bedre tid. Fått deg en bedre
jobb etter Morgenavisen. Har du forresten tenkt nærmere på
å lekke
story'en til dine gamle kolleger?
- Tenkt har jeg, men... Jeg takler ikke mye
turbulens nå. Flere har vært på meg. Vil være
først ute... Du vet...
- Selg hele story'en til høyestbydende. Det
er godt stoff og bra betalt. Den vil smelle godt på ei
førsteside. Statens Energi-gutta trenger seg en real
trøkk i trynet for den djevelskapen der. Tipper mange vil ha
gleden av å skrive om det, ja he he.
- Foreløpig lar jeg det ligge...
Arild dulter Georg i siden:
- Du har alltid vært forsiktig av deg,
Georg. Ikke gjort overilte sprell. Nå som i gymnastiden: Da du
var "ansvarlig" redaktør i skoleavisa og russeavisa.
Kom jeg med en artikkel med litt spenst i, var du betenkt og vred
deg. Du var min første redaktør. Alt da lærte jeg
meg knepene med å få saker på trykk. Det er slike
pålitelige og forsiktige typer som deg disse autoritetene helst
vil ha. Loyale, flinke gutter med tro på ledernes respektable
liv og virke. Da sitter de trygt. Hva har du igjen for det?
- Du har rett. Ikke mye.
- Nettopp. Ingen ting for f...
Et heiabrøl kommer bakfra. En kollega av
Arild trenger seg inn i køen med flagrende lys frakk over
smokingen. Samtalen går en stund dem imellom. Georg er lettet
over å kunne "henge seg på" kjente i en slik
anledning. En jubileumsmiddag til ære for Oslo Journalistlag
må Georg få med seg. En ypperlig anledning til å
bli kjent med flere yrkesaktive i "Tigerstaden". Kanskje
få noen forbindelser som kan være til nytte hvis han blir
frisk og kan gå ut i jobb igjen. Georg har liten forbindelse
med kollegene fra Bergen nå. De fleste ble på Vestlandet.
Ble spredd til flere medier. Forbindelsene gled ut med tid og
avstand, forsterket av at Georg havnet utenfor yrkeslivet.
Arild henvender seg til Georg:
- Hils på min venn fra...
Arilds kamerat langer ut en fast, hastig neve,
setter sine granskende øyne på Georg og fyrer løs:
- Heisann! Hvor jobber du?
Det er oftest det første
spørsmålet Georg får. Det bringer han med en gang
på defensiven:
- Akkurat nå jobber jeg ikke: Er rekonvalesent.
- Fra hva?
- Informasjonskonsulent i Statens Energi.
- Hva tjener du der?
- Lønnstrinn 21 pluss noe småtteri?
- Hva vil det si?
- Snaue hundreogfemtitusen.
- Er det noen som gidder å jobbe for slikt?
Arild dytter til han:
- Kom igjen gutter! Køen er i bevegelse.
Til kamp for en bra bordplassering...
De stabber og knuffer i kø inn på
"Regnbuen". Finner seg til rette ved ett av de
festdekorerte bordene. Enkelte kjente ansikter dukker opp her og der.
Bordene blir fort fylt opp. Arild gestikulerer og hoyer til noen
kvinnelige kolleger. De fordeler seg ved deres bord og et nabobord.
Lokalet blir straks fullt. Snart er middagen i gang. Etter de
kollegiale oppdateringer og nytt bak kulissene i de ulike
redaksjonene, begynner interessen ved bordet å gå på
Georg:
- Ny mann i byen? Hvor jobber du?
Georg gidder ikke forklare om skaden og hopper til:
- Informasjonskonsulent i staten.
- Hvor da?
- Statens Energi.
Kvinnene ved nabobordet stikker hodene sammen og hvisker:
- Han jobber i Statens Energi!
Denne gang makter Georg å parere av
lønnsspørsmålet. Babler noe om å få
en allsidig praksis: Energiproblematikk er nyttig ballast å ha
fremover etc. Det høster enkelte enige nikk. En av kvinnene
jobber i Bergens Tidende. Samtalen penser til det bergenske
pressemiljøet og felles kjente. Diskusjonen om Morgenavisens
konkurs er straks etter i gang. En sier:
- En avis må ha lov til å dø!
Morgenavisen skrantet lenge på flere måter.
Med ett føler Georg seg dumpet i en serie
fiaskoer. Her sitter han invalidisert av en bilulykke i statens
tjeneste. Uten sikre utsikter til å komme tilbake i jobb. Til
bords sammen med aktive journalister i prestisjetunge medier.
Mennesker som strutter av yrkesmessig selvtillit, med lange
merittlister. De lever et liv Georg inderlig ønsker å
komme tilbake til. For dem en dagligdags, selvfølgelig
hverdag. De regner det som en selvfølge at Georg takler
direkte og provoserende spørsmål. Som likemann. Hvorfor
skulle de ikke det? Det er en naturlig del av journalisters hverdag.
Det går i "blodet".
Samtidig begynner Georg å merke det stigende
trykket i hodet. Den voldsomme summingen fra fullsatt sal. Samtalende
mennesker og musikk. Det føles som en sammenhengende serie
slag mot trommehinnene. Hodesmertene øker.
Sigarettrøyken begynner å tette seg til. Georg er
allergisk mot røyk. Han har glemt å ta allergitabletter.
Nesen er tett på den velkjente tørre, ubehagelige og
verkende måten. Lengre konsentrasjon i samtale ved bordet
krever sitt. Svetten klistrer hvitskjorta til kroppen. Georg kjenner
hvordan kvalmen stiger og maten vokser i munnen. Konversasjonen
går tyngre. Han oppfatter ikke sjargonger. Er ikke kjent med
lokale forhold. Sitter og føler seg stadig mer utenfor.
Fremmed og beklemt. Som en guttunge ulovlig sluppet inn i et
voksenselskap. Hva har Georg her å gjøre? Er dette rett
plass å bli kjent med nye mennesker for han nå?
Arild er til liten hjelp. Han oppfatter ikke
situasjonen. Georg har ikke kostet på seg å fortelle han
hvordan hverdagen hans er blitt: Vil ikke gi inntrykk av å syte
og klage. Dessuten. Oftest blir folk beklemt og brydd om Georg
beskriver sine plager. Han har derfor møtt Arild med
forsøk på å være som tidligere.
Arild heier og vinker hit og dit til venner og
kjente. Georg virker kjedelig på han nå. Arild har funnet
seg vel til rette på hjemmebane og er ikke typen til å
bry seg om
et hengehode som sitter og sturer. Georg
føler seg liten og ubetydelig: Sitter som en utilnærmelig
mumie med mine av å ha en dårlig dag. Flere av
voksenlivets fundamenter har sviktet under han: Å mestre en
jobb, å fungere på likefot blant andre mennesker. Nå
opplever Georg å ikke fungere sosialt. Kjenner hvordan han
sitter og synest synd på seg selv. Føler det er en
usynlig mur mellom seg og de andre. Hvordan klarte han det før
skaden? Da var det å fungere sosialt en selvfølge han
ikke tenkte over...
Georg tenker tilbake på sin
journalistlærer Svend Peersen i Fædrelandsvennens
dis-triktskontor i Arendal: Her startet Georgs journalistkarriere som
frilanser. Noen dager etter at han hadde fått et intervju
på trykk, sa Peersen:
- Artikkelen din har vakt oppsikt i det lokale
pressemiljøet. Den ble diskutert på pressens lunch. Du
er blitt lagt merke til. Fra sentralredaksjonen har jeg fått
beskjed om å tilby deg fast stilling her i avisen.
Peersen var ikke overbegeistret da han brakte
beskjeden videre til Georg. Han sa:
- Medgang kan være vanskeligere å
bære enn motgang. Nå har du medgang. Medgang er et
begrenset gode for de fleste. Du står nå foran et viktig
valg i livet. Jeg fraråder deg å ta tilbudet. Du er
gymnasiast nå. Ta eksamen artium og en god utdannelse før
du går inn i journalistikken på heltid. Med ditt
skrivetalent har du alltid en mulighet i pressen etter utdannelsen.
Da kan du velge blant gode jobber. Jeg har måttet slite hardt
for å ta igjen manglende utdannelse ved siden av jobben.
Fremtiden krever journalister med høyere utdannelse.
Peersen var en klok, dyktig og høyt
respektert journalist. Kjent for høy presseetikk og gode
fagkunnskaper. Georg har savnet han som venn og kollega: Peersen
døde altfor tidlig: Midt i livet, som det heter.
Georg fulgte Peersens råd. Tok en
høyere utdannelse. Derfor har han ikke den samme merittliste
som jevngamle kolleger. Mange av dem begynte i jobber like etter
artium eller etter å ha snust litt på
universitetsmiljøet: "Halvstuderte røvere",
som de kaller seg. Andre har kommet fra andre yrker. Arild hadde et
bemerkelsesverdig skrivetalent alt i gymnastiden. Han er nå en
kjent og dyktig senior i faget.
Georg er kun i startfasen av sin yrkeskarriere med
en solid utdannelsesballast han håper vil gagne han i
fremtidige pressejobber. Georg studerte i ti år før han
kastet seg inn i journalistikken på heltid. Ti års tapt
arbeidsfortjeneste, opparbeid studiegjeld og tapt yrkeserfaring
sammenlignet med Arilds journalistiske karriere. Georg hadde knapt
startet i heltidsvirke. Så kom bilulykken...
Maten er fortært. Bordtalene i gang: Noen
formelle og høytidelige, andre med humor, dristighet og
veltalenhet. Ordakrobater i festlig lag. Georg kryper ut av sitt
skall og er igjen med i det gode selskap: Er med på
lattersalver og applauser. Smiler. Kvikner tilsynelatende til.
Deretter dans.
Gradvis forsvinner folk fra bordene. En eller to
ad gangen. Ved Georgs bord er Arild forlengst borte. Kvinnene ved
bordet og nabobordet går til dansen. Musikken dunker taktfast i
ørene. Festdeltakerne morer seg støyende på det
overfylte dansegulvet. Tettpakket som et motivutsnitt fra Gustav
Vigelands kjente statue Monolitten i Frognerparken.
Georg sitter alene ved bordet nå. Ved
nabobordet sitter en vakker kvinne: Høy, slank med mørkt
hår. Hun takker nei til danser. Georg har lagt merke til henne
fordi hun ikke røker. Som røkallergiker legger han
alltid merke til ikkerøkerne. Den vakre kvinnen og Georg
sitter alene ved hvert sitt bord. Tomme bord omkring. Normalt ville
Georg tatt initiativ til kontakt. Innledet en samtale eller bydd opp
til dans. Nå sitter han interesseløs og tafatt.
Føler hodet og kroppen tung som bly. Ser på dansen.
Etter en tid kommer hun stille bort til Georgs bord. Han merker det
ikke før hun setter seg rett overfor han som for å se
bedre til dansegulvet. De veksler ikke blikk. Georg tenker:
- Ta deg sammen, Georg. Stram deg opp! Ikke ta deg
selv så høytidelig! Overvinn plagene: De kan ikke sees
utenpå. Snakk til henne! Vis et minimum av sosialt initiativ.
Vis at du kan fungere i dette selskapet! Hun er en av Arilds
kolleger. Kom deg ut av isolasjonen og bli levende igjen!
Oppfør deg som et normalt menneske...
Georg sitter fortsatt som forstenet. Får
ikke frem et ord. Ikke en mine av imøtekommenhet. Det har
knyttet seg til for han nå. Georg er i tillegg skamfull fordi
han ikke klarer å snakke til henne. Han føler seg som et
tilbakestående menneske. Det forsterker fortvilelsen.
Selvfølelsen er på et lavmål: Som en sky
tenåring i møte med den voksne verden. I kveld har Georg
oppsøkt et miljø som bringer hans svakheter tydeligere
frem enn tidligere. Dette i forsøk på å "komme
tilbake" til "livet".
Kvinnen snakker ikke til Georg. Blir sittende
stille et kvarter med blikket ettertenksomt mot dansebandet. Georg
føler hun ser på han i smug. Så reiser hun seg.
Går mot dansegulvet og danser. Hva tenker hun? Kanskje:
- Underlig type denne vennen til Arild.
Georg sitter tilbake blant tomme bord. En tom
smertefølelse brer seg innvendig. Georg har utstøtt seg
selv i dette selskapet. Uten å ville det. Det skjedde utenfor
hans kontroll. Som om det ble lagt et vakumlokk over han...
Georg går.
Blindvei
Georg treffer han tilfeldig på gaten. De
står med hver sin nakkekrage og venter på
"grønn mann" i et gatekryss. Samtalen er igang.
Georg får straks en intuitiv fornemmelse av at de forstår
hverandre. Har de samme plagene og erfaringene etter nakkeslengskade.
De begynner å utveksle erfaringer. Det blir en lang samtale.
Den skadde mannen har lengre "fartstid" i rollen som
trafikkskadd enn Georg. Georg nevner sine frustrasjoner etter
psykologbehandling. Den skadde sier:
- Søk ikke hjelp hos psykolog. Psykologer
er ofte en spesiell type mennesker som har valgt nettopp dette yrket
for å løse sine egne problemer, ikke dine. Dessuten. Alt
du sier til en psykolog vil bli brukt mot deg i retten når
erstatningssaken din kommer opp. Etter samtalene skriver psykologen
ned sin "tolkning" som godt kan avvike betydelig fra det du
har formidlet. Kommunikasjonssvikt eller rett og slett dårlig
psykologhåndverk kan være fatalt når det kommer i
din journal: Har du fått en "karakteristikk" i
journalen blir det stående der så lenge du lever. Det er
bortimot umulig å få slettet det eller å bestride
det. Får du etter en tid en annen uttalelse fra en annen
psykolog, blir den første likevel stående. Fordi du er
pasienten, d.v.s. en umyndig person uten rett eller autoritet til
å vurdere deg selv og dine reaksjoner. Det en
"spesialist" har journalført er "fakta",
uansett hvor galt det faktisk er. Når din sak kommer for
retten, vil forsikringsselskapets advokat gasse seg i alt som kan
frembringes av opplysninger fra disse journalene. Selv om du ikke
frivillig vil "legge det frem", blir det såkalt
"provosert fremlagt" som det heter på
advokatspråket. Det betyr at det må legges på
bordet i en rettsak. Igjen betyr det at det blir tilgjengelig for
offentligheten. Rollen "pasient" betyr at du er et
umyndiggjort individ, som de medisinske spesialistene har fullstendig
autorietet over. Enkeltmenneskers katastrofeopplevelser er ikke
høyt prioritert i Norge. Det er altfor få dyktige
spesialister i forhold til behovet. Men inntreffer store ulykker med
solid mediaoppslag, da er de der: Katastrofepsykiaterne stiller
omgående med sine akutt-tilbud og langsiktig behandlingstilbud.
Det er god PR, det gir bevilgninger og prestisjefylte avhandlinger i
ettertid. "Aleksander Kielland-ulykken", "Hotell
Caledonien-brannen" i Kristiansand S m.fl. Ingen tvil om at det
er et stort behov for krisepsykiatri ved store katastrofer. Men et
dominerende antall katastrofeopplevelser skjer langs landeveiene. De
får sjelden katastrofepsykiatriske tilbud. Disse skadene er
kanskje ikke så faglig interessante eller innbringende?
Georg forteller sin historie: Georgs trafikkskade
er fysisk. Han fikk den i bilulykken. Opplevelsen var vond.
Likeså problemene som kom i kjølvannet av skaden. Georg
følte behov for katastrofepsykiatrisk hjelp.
Katastrofepsykiater var ikke å oppdrive. Det eksisterte få
dyktige spesialister på dette felt. De hadde lange
ventelister, årelang venting eller: "Beklager, jeg tar
ikke imot nye pasienter".
Hjelpen trengte Georg nå. Ikke om ett
år, to år eller fem år. Målet med å
søke psykolog var å kunne samtale om problemene med et
utenforstående menneske. Samtalene skal ideelt sett fungere
slik at Georg selv bearbeider problemene ved å sette ord
på dem. Beskrive dem og leve seg inn i og gjennom dem. Får
bevisstgjort problemenes kjerne. En prosess som skal kunne gi
oversikt i eget sjelelig landskap. Gjenopprette en rimelig harmoni i
sinnets korridorer. Dette hvis prosessen er vellykket. Psykologer er
spesialutdannet i dette. Det var urimelig å belaste venner med
slike samtaler. Georg erkjente: Det fantes ingen snarvei ut av de
fysiske plagene. Han trengte hjelp til å bearbeide og
fordøye det han hadde opplevd: Bilulykken, oppholdene på
sykehusene, forholdet til arbeidsgiver, etc. Kort sagt: Georg trengte
hjelp til å forhindre psykiske tilleggsplager. Hjelp til å
forstå, godta og tilpasse seg til den nye situasjonen
bilulykken hadde satt han i.
Ullevål sykehus henviste Georg til
bydelshelsetjenestens tilbud. Han ble henvist til en psykolog ved
psykiatrisk poliklinikk i Josefinegate. Tema var plagene etter bilulykken.
Den første tiden som kvestet var verst. Da
var overgangen fra frisk til funksjonshemmet størst.
Erindringene fra hvorledes Georg fungerte som frisk var klare i
bevisstheten. Han sammenlignet sin helsestatus med den han hadde
før ulykken. Forskjellen var belastende og deprimerende. Georg
nektet å se seg selv som funksjonshemmet.
Fortsatt hadde han håp om bedring. Håp
om å bli frisk. Å kunne begynne i jobb. Være som de
fleste andre. Fri for plager. Eller oppleve plagene så redusert
at han kunne fungere i jobb. Han opplevde dramatiske svingninger
mellom ytterpunktene håp og fortvilelse.
Etter en tid innhentet realitetene Georg. Plagene
stabiliserte seg på et tilsynelatende permanent nivå.
Gradvis forsto han at hans videre liv blir annerledes enn før.
Men. Han må fortsatt ha håp om å kunne leve et
meningsfylt liv. Beholde følelsen av å være til
nytte. At samfunnet har bruk for han.
Samboerforholdet Georg hadde da ulykken skjedde,
ble avviklet kort tid etter dette. Georg var lettet over det. Men
prosessen frem til det endelige bruddet, ble en stor
ekstrabelastning. Georg bodde derfor nå alene og hadde behov
for å snakke om prosessen han hadde bak seg og sine bekymringer
for fremtiden.
Psykologen lyttet noe ukonsentrert. Hun skrev sine
notater etter behandlingen. Underveis i behandlingen ble det klart
for Georg: Psykologen hadde ikke personlige egenskaper eller faglig
kapasitet egnet til å hjelpe han. Etter en tid innrømmet
hun det selv. I løpet av samtalene fikk Georg stadig oftere
følelsen av nytteløshet og bortkastet tid. Derfor
avsluttet han behandlingen.
I 1986 ba Georg om å få tilsendt
journalen etter "behandlingen" hos psykologen. Det fikk han
ikke. Journalen var et "internt notat", fikk han vite
på telefonen. Georg måtte bestille time og møtte
opp i Josefinegate for å få lese hva psykologen hadde
skrevet. Det måtte skje under psykologens overoppsyn og
tilstedeværelse. Det gjorde Georg. Da kom sjokket: Skuffelsen
og forbitrelsen vokste ettersom han slet seg igjennom det psykologen
hadde skrevet. Her var flere faktiske, bevislige feil om Georg og
hans familieforhold. Her var opprørende og krenkende
karakteristika. Karakteristika som Georg opplevde feilaktige, men som
"eksperten" fastholdt som fakta. Blant annet hevdet hun at
Georg hadde sammenlignet seg selv med en psykiatrisk pasient ved
Gaustad sykehus, Arnold Juklerud. Georg var opprørt over
å lese slikt feilaktig tøv: Skuffet, såret og forbannet.
Senere. Etter at affektene hadde lagt seg,
prøvde Georg å forstå: Kanskje hadde psykologen
egne begrensninger eller egne uløste problemer som satte sitt
preg på
hennes arbeid. Begrensninger og problemer som
gjorde henne uskikket til å hjelpe andre. Under Georgs
studieopphold på Blindern, traff han flere studenter som
studerte psykologi primært for å finne ut av egne
problemer. Kanskje psykologen han ble utsatt for var en av dem? De
fleste yrkesgrupper har noen utøvere som kvalitativt ikke
makter å fylle sine faglige oppgaver. Den formelle utdannelsen
kan være i orden. Men psykologiske, intellektuelle, etiske
eller andre personlige begrensninger gjør dem uegnet.
Det skal overskudd til å tenke slik når
depresjonen henger som en mørk sky over tilværelsen. Se
forklaringer utenfor egen sirkel. Følelsesmessig ble denne
episoden stående som et sårt kapittel for Georg. Noe som
plager og stresser. Etser og gnager på sinnet. Da bygger de
følelsesmessige murene seg opp rundt en trist skyttergrav.
Blokkerer mulighetene til å heve seg over inkompetansen og si:
- Pytt! Ubrukelig behandling! Ferdig med den.
Georg innledet samtaleterapien for å
løse problemer. Behandlingen fikk en motsatt effekt. Han
opplevde behandleren vendt mot seg: Psykologen nektet å slette
eller rette de feilaktige opplysningene om Georg selv om han kunne
motbevise henne. Hun ble dermed en ny motpart. Et menneske som skadet
Georg: Gjorde situasjonen hans verre. En blindvei...
Den gamle religionslæreren
- Hei Georg! Takk for sist.
En søt blondine kommer smilende mot Georg i
vestibylen utenfor lesesalen. Han leter fortvilet i hjernekisten:
- Hvem er hun? Når og hvor jeg har
møtt henne?
Hun vinker på et knippe venninner i mengden
som strømmer ut fra lesesalen:
- Hei! Kom og hils på Georg. Min gamle religionslærer...
Georg følger forelesninger i Statsvitenskap
ved universitetet i Oslo: Han har behov for å ha noe å
gå til. Et fast sosialt tilhold. En sosialt
"anerkjent" aktivitet å identifisere seg med og
å prøve seg ut i. Et sted han er kjent fra tidligere og
føler seg trygg. Et sted å "flykte" til. Et
fag som interesserer med relevans til journalistikken. Et fag han
burde ha gode forutsetninger for å mestre. Til omgivelsene kan
han nå si: "Jeg studerer for tiden statsvitenskap på
Blindern". Fremfor: "Jeg er trafikkskadd og uførepensjonist."
Underlig for Georg å ferdes på
Blindern igjen. Stedet vekker til live minner fra studietiden. Det
fysiske miljøet er omtrent som på 70-tallet. Bygningene
med lesesalene, forelesningssalene og kollokvierom. Utearealet med
fontenene, plener og beplantninger. Georg føler seg vel blant
studenter. Luncher på studentkantina Fredrikke. Nå ombygd
til triveligere og mindre enheter med forskjellige nye navn. Han
titter på oppslagstavlene. Små lapper med "til
salgs" eller "ønskes kjøpt". Fremdeles
blir stereoanlegg, TV'er og kameraer annonsert. Foruten
spleiselagsreiser til ulike utenlandske destinasjoner. Hybler,
småjobber m.m. Temmelig likt oppslagstavla i "hans
tid". Georg orienterer seg i studentbokhandelen. Sitter på
de kjente, gamle benkene i solgløtt mellom forelesninger. Ser
på studenter som iler til og fra kantiner og lesesaler. Georg
er på leting etter den friske Georg. Ønsker seg tilbake
til tiden før ulykken. Liksom på leting bakover i tiden.
Leter etter kjente ansikter og minner fra en annen livsfase.
Ansiktene fra egen studietid: De er ikke her nå. Årene
har gått. Det sees lettere når Georg vender tilbake til
gamle tomter. Han føler det som om studentene er blitt yngre
siden sist. Et lite selvbedrag. Realiteten er at han er blitt eldre
og har fått studietiden på avstand. En ny generasjon har
inntatt miljøet. Den nye generasjon studenter er kledd som
ungdom flest. De jobber deltid. Har ikke tid til opphetede politiske
debatter slik som 70-tallets studenter. De kjemper en daglig kamp mot
dårlig økonomi. Sliter for å oppdrive
deltidsjobber. Stresser mellom jobb og forelesninger. De
økonomiske vilkårene for studenter har hardnet til siden
Georgs tid. De venstreradikale studentene som rådet grunnen da
er borte. Et og annet kjent fjes blant medstudenter kan dukke opp.
Nå som ansatt ved universitetet. Her finnes ikke lengre mengder
av lilla skjerf, Citroén 2CV'er og fotformsko.
"Uniformene" som dominerte på 70-tallet. Ingen
glødende samfunnsdebatter der AKP-ML'ere anklager Georg for
å være politisk bevisstløs og reaksjonær.
Blindern er blitt et fredeligere verdenshjørne. Et sted som
likner mer på "samfunnet utenfor" enn tilfellet var i
"Georgs tid". Men, i universitetsmiljøet på
Blindern finnes forsatt tradisjon for større toleranse overfor
avvik og mennesker med ulike former for funksjonsvansker, enn ellers
i samfunnet. Slik opplever Georg det. Denne takhøyden gir han trygghet.
Tilbake i studentrollen. Bøker til
grunnfaget kjøpes inn. Noen brukte, andre nye. Men Georg
får ikke lest bøkene. Lesning øker smertene.
Å følge med på forelesningene går bedre. En
foreleser trekker politiske personligheter som Einar Gerhardsen, Knut
Frydenlund m. fl. inn som gjesteforelesere. Men forelesninger gir
Georg ulemper. Ryggen verker på de enkle benkene i
forelesningssalene. Han sliter seg igjennom forelesningene. Georg
deltar på enkelte kollokvie-grupper. Prøver å
absorbere faget. Det gir nyttig erfaring. Georg prøver nå
ut hva han fortsatt behersker.
Få kjenner til at Georg er kvestet fordi han
prøver å skjule det: Han bruker ikke synlige
hjelpemidler som krage på forelesningene. Ryggkorsettet er
skjult under klærne. Han unviker samtaler i pausene når
smertene er sterke. Går for seg selv for å samle krefter
til neste forelesning. Tar smertestillende tabletter i smug på
toalettet. Georg virker fjern og åndsfraværende på
andre. Muligens vanskelig å snakke med. Han glemmer stadig navn
og ansikter og skammer seg over det.
Georg fungerer derfor ikke sosialt på
Blindern: Han har ikke overskudd til å bli kjent med andre
mennesker. Han blir muligens betraktet som et seniorfenomen fra
70-årenes universitetsmiljø. En av Georgs tidligere
elever fra et lærervikariat på en ungdomsskole er
medstudent på Statsvitenskap. Det er en påminnelse om seniorstatusen:
- Han er cand.philol og lektor. Går her bare
for å få et ekstra fag. Tenk å ha råd til noe slikt!
Etter en tid føler Georg seg som en fremmed
fugl i studiemiljøet på Blindern. I medstudenters
øyne er han en "luksusstudent". Andre studenter har
sine stressfaktorer som deltidsjobber og Statens Lånekasse for
Utdanning ved siden av studier. Slik Georg selv engang hadde. Nå
bruker han forelesningene som et sted å være, et
tilhold, et sosialpsykologisk vern.
Studieforsøket varer étt og et halvt
år. Med vekslende fremmøte på forelesningene.
Ettersom tiden går føles studieprosjektet mer og mer
meningsløst: Georg føler stagnasjon. Han kommer ikke
videre i studiet. Føler seg akterutseilt. Det er anstrengende
å lære. Det krever konsentrasjon og tankearbeid.
Tidligere var læring et spørsmål om hvor mye
energi Georg ville ofre for å utvide horisonten. Nå er
dette endret. Å lære er nå betydelig tyngre og
vanskeligere. Dette er en ny erfaring for Georg. Han innser at det er
umoralsk å fortsette studiet. Trengselen er stor:
Forelesningssalene er overfylte. Studentene sitter i trappetrinn,
på gulvet og på ekstra stoler båret inn i
forelesningssalen. Improvisasjoner preger trengselen omkring
foreleserne. Han er omgitt av medstudenter som kan fullføre
studiet. Studenter som har større rett til å være
der. Georg tar opp plassen for en annen. Slik føler han det
nå. Dessuten. Studieforsøket bidrar til å
forsterke plagene.
Nå lærer han mer av "smertenes
anatomi". Han lærer å forstå smertene som et
barometer. Et barometer for hvor mye han tåler. Barometeret
viser hvor de nye grensene for utfoldelse går. Georg blir mer
bevisst kroppens språk: Skaden setter brutalt snevrere grenser
for hva som er mulig. Forsøk på å sprenge grenser
straffes med et kraftig helsemessig tilbakeslag.
Forelesningene på Blindern er kun en
oppbevaringsplass en kort tid. Et forsøk på å
flykte fra rollen som ufør...
Den levende gudinnen
Den levende gudinnen er et pikebarn. Hun kalles
Kumari Ghar og bor isolert i et vakkert, gammelt tempel ved Hanuman
Dhoka i Kathmandu, Nepals hovedstad. Hun tilbedes av alle. Kongen og
statsministeren ligger for hennes føtter slik landets
hindutradisjon krever. Hun er hellig. En levende guddom. Prøver
turister å fotografere henne blir de arrestert, fratatt kamera
og utvist fra landet, opplyses det. Et ferdig sminket og oppstaset
bilde av henne er å få kjøpt blant landets
øvrige turistattraksjoner i "souvenirshop".
Gudinnen velges til rollen omkring fem år
gammel. Det er status blant de høyere sosiale lag i Nepal
å ha ei datter valgt til levende gudinne. Valget skjer i sterk
konkurranse med andre pikebarn i passende alder. Pikene må
igjennom harde tester før gudinnen pekes ut, blir det fortalt.
Piken forblir i rollen som levende gudinne til hun er
kjønnsmoden. Ved første menstruasjon er gudinnerollen
slutt. Da får hun uærbødig sagt sparken uten
fallskjerm: Hun havner på gaten uten noen form for støtte
fra sin familie. En ny gudinne velges i hennes sted etter de samme utvalgskriterier.
- Hva skjer med henne når hun blir
pensjonert gudinne?
Jeg spør en nepaleser betalt for å
vise meg gudinnen inne i tempelet:
- Ingen vil gifte seg med ei jente som har
vært levende gudinne. Hun kan ikke noe: Hun har blitt vartet
opp hele tiden i tempelet. Hun blir støtt ut av alle når
gudinnetittelen forsvinner.
- Også av egen familie?
- Ja. De fleste tidligere gudinner har havnet som
horer i India. Men. Hysj om dette når vi er der inne.
Vi venter lenge i tempelets bakgård. Endelig
viser Gudinnen seg på en balkong etasjen over oss. Hun
betrakter meg taust med undrende blikk: Som et barn betrakter et
fremmed dyr i en dyrehage. Iført rød genser som den
lange mørke hårmanken hviler på. Hun er ikke
sminket og pyntet som på de offesielle bildene. Hennes vakre
ansiktstrekk kommer bedre frem uten sminken. Dette bortskjemte, lille
pikebarnet innesperret i tempelet, er omgitt av og prisgitt eldgamle
hindutradisjoner og skikker... (Fra Georgs reisedagbok i Nepal 10.3.79)
Pensjonisttilværelsen kom like brutalt og
sjokkartet på Georg som den må komme på en
kjønnsmoden levende gudinne i Kathmandu. I krampetrekningene
etter sjokket gjorde Georg tapre forsøk på å befri
seg fra rollen som uførepensjonist.
Georg søkte forskjellige jobber. Blant dem
jobb som layout-medarbeider i et ukeblad:
Veldresset stilte Georg til konferanse en
augustdag i 1986. På forhånd hadde han bestemt seg for
å holde skaden for seg selv. To venner hadde hjulpet Georg med
oppdatering og skriving av søknader på jobb. I
søknaden var tiden etter skaden "dekket over" ved at
det het: "Studerer for tiden Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo".
Georg var i gang med et nytt forsøk på
å få til noe. Et nytt forsøk på å
fungere som andre. Han hadde søkt stilling som
layout-medarbeider på deltid. I søknaden dokumenterte
han opplæring i layout fra VG, senere layout-arbeid i
forbindelse med sin stilling som redaksjonssekretær for bladet
"Fiskets Gang" i Fiskeridirektoratet og lay-out som en
viktig del av sitt arbeid som vaktsjef i Morgenavisen i Bergen.
Jobbene innen presseyrket samt arbeidsprøver hadde gitt
søknaden et solid preg. Georg ønsket nå å
prøve seg på denne deltidsjobben i et fagområde
han mestret før skaden. Han var innstilt på å
prøve forsiktig. Den gedigne baksmellen han fikk etter
studieforsøket hadde senket ambisjonsnivået og gitt han
en alvorlig støkk.
Søknaden vakte interesse. Georg ble
positivt overrasket. På konferansen ble han til-budt en
høyere stilling enn den han søkte: Det ble sagt han var
overkvalifisert for layout-stillingen. En annen som hadde vikariert i
deltidsstillingen en tid, fikk den. Tilbudet til Georg var: Heltids
stilling som redaksjonsmedarbeider i et team på tre redigerere.
Men. Redigering og layout gikk på data her. Det var nytt
arbeidsverktøy for Georg. Han fikk derfor tilbud om full
opplæring ved Norsk Data.
Georg var forvirret. Fordi han befant seg i et
dilemma: Skal han legge alle kortene på bordet? Fortelle at han
er trafikkskadd. At han av helsemessige grunner ønsker kun
å satse på en beskjeden deltidsstilling. For gradvis
å komme tilbake i yrkeslivet ved prøving og feiling...
Georg hadde søkt jobber tidligere og kommet
så langt som dette. Bl.a. hadde han søkt en stilling som
informasjonskonsulent i en statlig etat: Han ble innkalt til
konferanse. Satt ansikt til ansikt med personalsjef og
administrerende direktør: Georg fikk vite at han var innstilt
som nummer en. Da hadde han lagt alle kortene på bordet.
Fått sympatiske, medfølende kommentarer og sett brydde sideblikk:
- Du hører fra oss senere...
En tid senere mottok Georg et knapt skriv. Der het
det: "Stillingen er nå besatt. Søknaden returneres
herved med bilag. Vi takker for interessen."
Georg tenkte tilbake på sin yrkesrolle som vaktsjef:
- Hadde vi kunnet ta inn en trafikkskadd mann med
nakkeslengskade den gang? Nei. Vi hadde ikke plass, tid eller
økonomi til det. En ledelse må tenke slik.
Lønnsomhet, kapasitet og økonomi. Den gradvise
overgangen tilbake til yrkeslivet burde jeg hatt i Statens Energi.
Der jeg var i jobb da ulykken skjedde. Men der er alle porter stengte
nå. Jeg er blitt en "persona non grata" -
uønsket person på min siste arbeidsplass. Derfor må
jeg nå søke meg til nye arbeidsmiljøer. Nye
arbeidsmiljøer betyr omstillinger fra tidligere
arbeidsrutiner. Slike omstillinger er oftest krevende. Omstillinger i
ny jobb må alle arbeidstakere gjennom - frisk eller ufør.
Det hadde derfor vært lettere for meg å prøve meg
ut i et kjent arbeidsmiljø etter skaden. Av den grunn
søkte jeg kun stillinger som lå tett opp til de
arbeidsoppgavene jeg hadde i tidligere jobber. Har jeg muligheter til
å komme tilbake til yrkeslivet, må det være innen
felter jeg føler meg trygg på. Felter jeg behersket
før skaden. Der blir omstillingen til ny jobb mindre...
Georg takket derfor ja til stillingen i ukebladet.
Han hadde dårlig samvittighet. Men. Han så ingen annen
mulighet. Et nytt forsøk som yrkesaktiv basert på eget
initiativ. Han ville jobbe etter beste evne. Maktet han det ikke,
ville han ikke være til last for sin nye arbeidsgiver. Georg
stresset heller ikke lønnsspørsmål. Fordi
lønnen var ikke det viktigste. Viktigst var å komme
tilbake til de yrkesaktives rekker.
Georg møtte som avtalt på datakurset:
Første dag klarte han å følge med de første
45 minuttene. Deretter gikk det meste i stå: Han ble sittende
og trykke tilfeldig på et tastatur han i sin halvsvimete
tilstand fattet stadig mindre av: Funksjonstaster, talltaster og
bokstavtaster danset foran han som en ustyrlig mengde aktører
i krigsdans. Kunnskap om dataanleggets funksjoner gled ut av hodet.
Hukommelsen klarte ikke gripe kunnskapen, beholde og bruke den.
På dataskjermen skjedde en rekke forvirrende ting han ikke
hadde styring med. Skjermbildet skiftet så fort at han ikke
maktet å følge med. Han følte datamaskinen tok
styringen utifra egen fri vilje. Trykket han på en tast, laget
datamaskinen sitt eget opplegg utifra hemmelige forutsetninger han
ikke kjente. Plutselig fikk han redsel for å trykke på
tastaturet. Så. Etter en tid satt han og trykket
"fandenivoldsk" på alt som falt han inn. Maskinen
svarte med et ras av skiftende skjermbilder. Situasjonen var
traumatisk. Smertene og utmattelsen hang stadig sterkere over han.
Likevel ville han ikke gi seg. Dagen etter møtte Georg på
nytt. Innstilt på å gjenerobre evnen til å
lære. Oppøve sine "små grå". Men
det samme smerte- og utmattelsestraume kom snikende på nytt.
Han gav opp tidligere enn dagen før.
Tredje dagen var plagene så dominerende at
Georg ikke maktet å komme seg opp av sengen om morgenen. Han
forsto slaget var tapt. Sa fra seg jobben i ukebladet "grunnet
alvorlig sykdom". Beklaget og forklarte. Ble møtt med
forståelse og ønske om "god bedring". Georg
var glad og lettet over at redaktøren tok det så pent,
og sendte som avtalt legeerklæringen til bekreftelse på helsetilstanden.
Da Georg først snakket med sin lege om
denne jobben, prøvde legen å forebygge skuffelse hvis
Georg mislyktes. Legen forsto realitetene Georg ennå
prøvde å flykte i fra. Samtidig ville legen ikke ta
motet fra Georg. Men legen fraskrev seg ansvaret for konsekvensene
hvis det gikk galt. Ansvaret var Georgs eget.
Georg gav ikke opp. I det stille, på
kammerset gjorde han et nytt forsøk. Nå med et lavere
ambisjonsnivå. Han prøvde å skrive artikler.
Ledsaget av foto, sendte han i tur og orden artiklene til flere
aviser som tidligere hadde trykket hans frilansarbeider. Men
artiklene ble refusert av samtlige aviser. Det var klar tale: Georg
duger ikke lenger: Nå så han ingen flere muligheter
tilbake til yrkeslivet. Da det offentlige "hjelpeapparatet"
omsider ringte Georg med tilbud om en prøveordning på
vernet arbeidsplass, hadde han selv gjort sine erfaringer: Kampen for
å komme tilbake til yrkeslivet var tapt.
Erkjennelsen av erfaringene føltes som en
dødsdom: Georg skal ikke tilbake til yrkeslivet: Der har han
ikke kapasitet til å være. Dermed ble det etter en tid
lettere å akseptere status som uførepensjonist med
yrkesskade. Hans nye "yrkestittel" er "uførepensjonist".
Georg tenkte:
- Hadde mitt liv vært en film, kunne en
barmhjertig regissør si: "Stopp! Kutt! Klipp! Spol
tilbake til bilulykken. Fjern hendelsesforløpet derfra. Vi
spiller inn Georgs liv uten bilulykken. Kamera! Klar! Kjør..."
Men. Georgs liv er ikke film, men virkelighet. Alt
som har skjedd han er virkelighet. Kan ikke endres. Kan ikke
gjøres om. Ugjenkallelig og endelig...
Innhold
Kapittel
1: Ikke i det himmelblå!
- Dimmesjokk
- Dødsangst
- Rop om hjelp
- Avhør
- Olsens enke?
- Uønsket
- Kollaps
- Sløret
- Nevrologene
- Jubileum
- Blindvei
- Den gamle religionslæreren
- Den levende gudinnen
Kapittel
3: Pasient
- Ekspertene
- Sukkerperler
- Elghunden
- Løgndetektoren
Kapittel
4: Klient
- I fengsel
- Fiendens leir
- Aktuaren
- Lokomotivet
- Ærede rett
- Den nye generalen
- Dagen derpå
- Gjennombrudd
- Mektige krefter
Kapittel
5: "Enda en sak
med
skyhøye erstatningskrav!"
- Svartelistene
- Forsikringslegene
- Krig
- Nye undersøkelser
- Fortrollet dis
- Krykkeakrobaten
- Kravstor
- Den slemme mannen
- Seanse
- Dommen
Kapittel
6: Finale
- Skoletannlegen
- Mobbet
Kapittel
7: Endring
- På det jevne
 |
