|
Sufismen
Av:
cand.philol. Gunnar Christensen
Flere
nordmenn tilrekkes av Sufismen - den islamske mystikken. Særlig
innen det såkalte alternativmiljøet vokser interessen
for sufidans og sufimeditasjon. Hva er så Sufisme?
Sufismen
er navnet på mystikken innen islam. Ordet "sufi"
betyr ull på arabisk og henspeiler på den klesdrakt
mystikere brukte innen sufibevegelsen. Klesdrakten var enkel og det
er betegnende at sufibevegelsen var av asketisk karakter.
Hva er
så mystikk? Ordet kommer av latin og gresk "mystica
theologia" og er en betegnelse på tankeretninger og
religiøse retninger som søker å nå en
umiddelbar erkjennelse eller opplevelse av den høyeste
virkelighet - d.v.s. det guddommelige altså Gud. I forbindelse
med mystikk støter vi ofte på begrepet "unio
mystica" som henspeiler på mystikkens opplevelser og
metoder: Forening med guddommen, ekstase eller kontemplasjon.
Sufimystikk
refererer seg til tre ulike hovedepoker i sufismens historie:
Først fra tidlig sufisme og fram til og med Abu Yazid. Dernest
Junaid og til sist Al Ghazali og senere.
Sufismen
begynte som en inderliggjørelse av islam via bønner,
gudshengivenhet og forsakelse med vekt på frykt for Allahs dom
slik Hasan av Basra (død 777) var en representant for.
Sufismen
kom i et motsetningsforhold til ortodoks Islam alt på et tidlig
stadium. Motsetningene førte til forfølgelse og
henrettelse av flere sufier med henvisning til blasfemitiltaler. De
ortodokse mente at det ikke kunne være noen kjærlighet
mellom Gud og mennesket fordi det bare kan være kjærlighet
mellom likemenn. Sufiene derimot mente å ha et direkte forhold
til Allah via sine ekstatiske opplevelser, basert på
kjærlighet til Gud og en union med Gud. Betegnelsen
"tavhid" brukes i denne forbindelse i sufismen og betyr "union".
Abu
Yazid
Abu Yazid
fra Basra introduserte den indiske filosofi i Sufismen med
særlig vekt på Vedanta, men også fokus på
Sankya-Yoga. Yazids teologi var sterkt preget av upanishadisk tankegang.
Abu Yazids
forhold til Allah kan bekrives slik: "Jeg er Han" og
"Jeg er Altet". Disse erfaringene understreker Yazids
gudsopplvelse som så sterk at han identifiserer seg totalt med
Allah. Han trodde at han var Gud. Samtidig var denne ekstatiske
opplevelsen utenfor tid og rom. Altså befridd fra alt verdslig
og dennesidig. Yazid understreket at et slikt ekstatisk
kjærlighetsforhold til Gud -"den Ene"- er av en slik
karakter at det er hevet over alt annet inklusive det å
følge religiøse ritualer, den religiøse lov
Sharia, pilgrimsferd til Mekka etc.
Yashids
guddommeliggjørelse av seg selv var et markert skille fra
tidligere sufipraksis som gikk på hengivelse, bønn og
forsakelse med frykt for Allah. Yazids opplevelse av identitet med
Gud baserte seg på troen på at sjelen var identisk med
Gud. Siden sjelen er en del av Gud er sjelen selve bindeleddet: Den
evige del av mennesket - sjelen - er av en høyere karakter enn
det kroppslige og profane.
Denne
direkte forbindelsen mellom mystikken og Gud impliserer at Abu Yazid
så seg som hevet over profeten Muhammed og loven Sharia. Han
mente religionene er ment for de menneskene som ikke har oppnådd
frigjøring - kaldt "azadi" på arabisk. Med
begrepet frigjøring mente han den ytterste mystiske tilstand:
Når han mister alle kontaktpunkter med eller følelsen av
et uavhengig ego. Dette minner om buddhistisk tankegang.
Abu Yazid
ble akseptert som en av de største Sufihelgener. Han ble ikke
henrettet for sin tros skyld. Dette kan ha sammenheng med at han
uttrykte seg på en måte som ikke provoserte de ortodokse
i Islam, så sterkt som en del andre mystikere med samme syn
hadde gjort, for eksempel Hallaj.
Abu Yazid
representerer en konfrontasjon med tidligere ortodoks sufisme ved at
han introduserte Vedanta-folosofi i sufismen samtidig som han mente
at sjelen er Gud etter døden.
al
Junayd
Abu`l-Qasim
al Junayd fra Bagdad hevdet at Abu Yazid bare hadde kommet fram til
det første stadiet på den mystiske
opplevelsessfæren. Junayd la vekt på tradisjonen og
Sharia (loven). Han mente livet er en prøvelse i å
adlyde Guds befalinger eller bud. Sufismen måtte derfor basere
seg på Koranen, den religiøse lov og tradisjonene.
For å
være i stand til en union med Gud må mystikeren leve i
harmoni med Gud under enhver omstendighet, slik at Guds attributter
kommer i stedet for ens egne. Han sa at de som kjenner Gud tar sitt
arbeid fra Gud og gir det tilbake til han.
Junayds
definisjon av tavhid (union) er å søke det evige fra det
betingede, hvilket ikke er en monistisk tankegang, men så godt
som en dualisme liksom i Samkhya-yoga. I tråd med andre sufier
mente Junayd at kjærlighet til Gud er den eneste mulige vei til
Gud for en menneskesjel. Således oppnår en sjel å
nå Gud. Sjelen har hatt en pre-eksistens før den tok
bolig i kroppen. Denne pre-eksistens har vært hos Gud, og for
Junayd var det et mål at sjelen "skal være slik som
den var før den var".Dette betyr ingen utslettelse av
sjelen, men et nytt liv, ikke som Gud, men gjennom Gud. Sufismens
mål er derfor at selvet får dette nye livet og lever i
Gud. Praksis i Sufismen blir derfor å motarbeide det
kjødelige og arbeide for det hellige.
Junayd ble
grunnleggeren av ortodoks sufisme. Han blir betraktet som et
åndelig geni av høyere rang.
Al
Ghazali
Mens Junayd
var den ortodokse sufismens grunnlegger, ble Al Ghazali
popularisereren av Sufismen, som bearbeidet andre sufiers vanskelig
tilgjengelige tanker med på et mer popularisert og tilgjengelig plan.
Ghazali
nøt godt av å være en filosof og teolog med enorm
prestisje og hans doktrinske formuleringer av sufismen fikk betydning
for sufismens videre utvikling. Dog blir han ikke regnet som dyktig
nok for å forstå Junayds lære.
Ghazali
introduserte neo-platonske ideer i sufismen. Dette kan ha sammenheng
med hans monoteistiske forestillinger, som ble rettferdiggjort
på denne måten. For Ghazali var Gud i en tidløs
tilværelse som kan oppleves i ekstase. Ekstasen kan oppleves
ved hjelp av dans, musikk og kontemplasjon.
Ghazali
hevdet at Gud er hva menneskets meditasjon gjør han til. Dette
er en revolusjonerende forestilling innen Islam. At Gud er avhengig
av menneskets kult liksom mennesket er avhengig av Gud.
Ghazalis
gudsforestilling kan uttrykkes som "Han er Alt". Union med
Gud kan projiseres over alle skapte ting: Slik kombinerte Ghazali en
monoteistisk forestilling med en fullblods panteistisk oppfatning.
Mennesket
har samme substans som englene hevdet Ghazali, et Guds verk og sjelen
er under Guds kommando. Gud bor i sjelene og sjelene er identiske med
Gud. Menneskesjelen er en fremmed i sin jordiske tilværelse,
hevdet Ghazali videre: Det er ingen annen Gud enn Gud.
Ghazali har
skrevet flere kjente verker bl.a. "Kimiya-yi Saadat" som
var han siste og størte verk.
Synkretistisk
Sufismen -
den islamske mystikken - har utviklet seg via sterke inspirasjon fra
indisk og gresk filosofi og er således ikke ulik Islam. Det er
derfor riktig å se på sufismen som en synkretistisk
religion i den grad sufismen kan sies å være en egen
religion løsrevet fra Islam.
Sufismen
har særlig i sin opprinnelse vært i sterk motsetning til
ortodoks Islam. Ghazali bidro sterkt til å bringe sufismen inn
i et spor som var mer akseptert i det ortodokse Islam. De
ytterliggående sufistiske spekulasjonene ble forkastet og fra
slutten av 800-tallet var sufismen et organisert system.
Etter
800-tallet er sufismen sterkt preget av gresk - ny-platonsk- og
indisk filosofi: Verden ble sett på som et blendverk som det
gjelder å fri seg ifra ved hjelp av systematisk trening av seg
selv. Sufismen er i dag innflytelsesrik, med utbredelse ut over den
arabiske verden, bl.a. i Afrika.
|
