Aktuelt
  Alternativt
  Barnebøker
  Bil
  Bolig
  Bowrider
  Bøker
  Båt
  Charter
  Film
  Foto
  Fritid
  Helse
  Hjelpearbeid
  Hotell
  Mat
  Mental Helse
  Reise
  Religioner
  Slank
  Trafikkskade
  Ung
  Økonomi

 

  Redaksjon

  Annonser
  English
  Facebook
  Hovedsiden
  Innhold
  Kontakt
  Linker
  Om oss

 

 Flyskrekk

Finnes hjelp?
Vi tester DVD-kurs som kan hjelpe deg

.

 

 

Gambias blodigste minnesmerke:
Slaveøya

Av Copyright © : Gunnar Christensen

 - James Island!
Den spanske kapteinen peker med kniven. Han tar et jafs av melonen og brøler beskjed til rormannen.
- Ci ci, kaptein, svarer et kullsort ansikt under vidbremmet hatt ved roret.

Den blodige øya James Island kommer til syne i tåkedisen på Gambiafloden.

Etter to timers seilas under stekende sol fra Gambias hovedstad Banjul, kommer den beryktete fangeøya til syne i tåkedis tyve miles opp Gambiafloden. Gradvis skimtes de dystre, gulbrune ruinmurene etter fortet. Majestetiske trær svaier lett i den fuktige, hete brisen. Turistene sikter inn kamera og kikkert mot øya. Guidens stemme klinger metallisk i en sprakende høyttaler på spansk, fransk og ustø engelsk:

Kunta Kinte
- Det var her Kunta Kinte fra romanen "Røtter" av Alex Haley siste gang så afri-kansk jord for omkring to hundre år siden. Han ble som kjent fraktet som slave til USA. Øya har en uvanlig blodig historie. Sist på 1700-tallet ble to tusen slaver årlig brutalt lastet ombord i redselsfulle slaveskip. Øya er nå ubebodd. Kun ruinene av fortet og kanonene står tilbake. Fortet hadde i sin tid avgjørende strategisk be-tydning. Herfra ble den viktige handelen på Gambiafloden kontrollert. Her ble fraktet elfenbein, ibenholt og gull i bytte mot europeiske varer. I tillegg var dette det viktigste trafikk-knutepunktet for utskipning av slaver fra Gambia til USA....

Slavehandelen
Motoryacten m/s Joven Antonie ankrer utenfor spøkelsesøya: Gambiafloden har tettet til bunnforholdene ved kaianlegget. Tidevannet tillater oss ikke å legge til kai. Fangeøya skal nå utforskes. Lettbåten låres for å frakte turister iland. De står parat og myser mot øya: Med kameraer på magen og solbriller på nesen under solhatter. Høyttaleren ombord spraker videre:

- I dag har James Island kulturhistorisk verdi. Øya er et monument over ett av menneskehetens store tragedier - slavehandelen. Det er derfor krefter igang for å bevare det som nå er igjen av øya. Det haster med å bevare nå. Gambiafloden spi-ser gradvis opp øya. Da portugiserne besatte øya i 1456, var øya seks ganger større enn i dag. Øya ble av europeerne først døpt St. Adrews Island etter den før-ste soldat som falt her. Dette navnet beholdt øya i to hundre år. Britene hadde kontrollen over øya det meste av tiden. Franske og svenske interesser har også vært her..........

Haier og krokodiller?
Hyl og ståk fra et eldre, amerikansk ektepar ved lettbåten:
- Sharks! Haier!

En spansk deksgutt med dramatiske tatoveringer på armer og bryst beroliger:
- No sharks, madaamme! Det er delfiner som fulgte båten vår. Lettbåten er trygg og her er ingen haier rundt oss just nå!

- Finnes krokodiller på øya?
- No! No! Vanligvis ikke. De er lengre oppover floden.
 
Lettbåten tøffer mot øya søkklastet med første pulje forventningsfulle turister. En råtten trebrygge tar knirkende imot oss. Turistene sprees som fremmede farge-klatter over øya. Ivrig utforsker de det som er igjen av ruinene. Fra ruinenes krinkelkroker dukker solhatter og solbriller frem:

- Ufattelig! Look here! You wouldn´t believe it!

Fangeøya røves
I sanden langs stranden ligger råtne rester av lærreimer og rustne matallbiter nylig vasket frem av Gambiafloden. Etterlatenskaper fra øyas tvilsomme fortid. Turistene plukker med seg disse suvenirene. Her er ingen arkeologer til å ta vare på slike funn. Besetningen ombord i m/s Joven Antonie bryr seg ikke. Dette er en grei biinntekt for dem i ny og ne. Turistene får røve øya for "suvenirer" som de vil.
  De gamle, høyreiste trestammene er tilgriset med ferske navnetrekk fra turister, nylig skåret inn i barken. Dermed forsvinner de siste gjenværende inskripsjo-nene slavene gjorde i sin fortvilelse og frustrasjon før den brutale sjøreisen til USA.
  Den behagelige roen under trærne i skyggen av ruinene, står i sterk kontrast til dramatikken som hersket her tidligere under slavehandelens hektiske aktiviteter.

Behandlet som kveg
Det føles underlig å stå her hvor tusener, fortvilte slaver engang ble buret inn og behandlet som kveg. Her smalt lærpiskene over sorte, svette kropper. Her skran-glet det i lenker og håndjern. Her rant blod. Her brølte krigere og sjøfarere sine ordere. Her døde slavene som prøvde å flykte tilbake til friheten. Her døde de sva-keste før overfarten. Slavene ble stuet tett sammen under dekk ombord i slaveski-pene. De kastet loss med sin menneskelast. Seil ble heist. Mange døde på overfar-ten til USA.
  Ombord på m/s Joven Antonie maser guiden fremdeles sitt budskap over høyttale-ren til gjenværende turister ombord. Lyden bærer svakt mot øya:
- Slavehandelen begynte alt under det portugisiske styre på James Island, men høydepunktet i trafikken ble nådd på 1700-tallet. Da ble to tusen slaver årlig ski-pet over havet fra denne øya. Det var hovedsakelig de innfødte høvdingene som byttet bort folk fra nabostammen mot ettertraktede europeiske varer....

Kontroll
Fra ruinen etter et tårn på øyas høyeste punkt skimtes fastlandet. Herfra kontrol-lerte makthaverne skipstrafikk og store mengder slaver klar til utskipning. Store kanoner peker mot skipsleien på begge sider. Jeg ser for meg hvitkledde og uni-formerte europeere med tropehjelm speidende utover floden. For dem var slavene en "vare" som skulle fraktes til markedet. De tenkte trolig ikke på konsekvensene av det de drev på med. Hvilke store menneskelige tragedier de hadde ansvaret for og hvilken dom ettertiden ville gi dem. Makthavere har alltid "rett"....
  På den nordlige elvebredden skimtes i soldisen Kunta Kintes hjemby Juffure om-kranset av duvende, høyreiste palmeskog. Hans slekt lever der fremdeles.
Kunta fikk aldri se Juffure igjen.

Kunta Kintes by

Av Copyright © : Gunnar Christensen

- Du bestilte drosje, Sir?

Drosjesjåføren står forlegen bak meg med mine av unnskyldning for å trenger seg på. Dagens tur er bestilt til Juffure. Her levde Kunta Kinte, kjent fra romanen "Røtter" før han ble tatt til fange og ført til slaveri i USA. Kuntas slekt bor fremdeles i byen. Den har fått turistenes oppmerksomhet etter at Alex Haley publiserte boka om Kunta.

- Dette er mandinkastammens landsby. Sjåføren sleper trofast min blytunge fotobag. Små barn kommer barbent løpende. Holder oss innsmigrende i hånden mens de tigger og praktiserer engelsk:

- Hallo! How are you?

Juffure likner de fleste mandinkabopeler i Gambia. Lave hytter med palmebladstak, bambus og bølgeblikk. Kvinner og barn er i full aktivitet rundt hyttene. Menene er samlet under et stort tre i landsbyen på fritida. Her sitter Kora-spilleren. Han er dagens avis. På sitt 21 strengers instrument - som betjenes som ei harpe - synger og spiller han nyhetene i Juffure. De monotone, melankolske tonene fra Kora toner ut gjennom høyttaleren med innebygd forsterker plassert ved siden. Kora-spilleren har lange tradisjonelle røtter i landsbyen. Han er også landsbyens historiebok ettersom disse skrifløse kulturene ikke har sin historie nedskrevet i bøker. Koraspilleren er dessuten høvdingens skald. Den staslige klesdrakten understreker hans høye status.

Radikal høvding
- Det er skikk å håndhilse på høvdingen!

Sjåføren peker mot den gamle mannen utenfor høvdingeboligen:

- Høvdingen er radikal. Han har "bare" ei kone. Etter gammel afrikansk og muslimsk skikk skal en høvding ha fire koner.

Koraspilleren viser "Kunta Kintas hjem". Her bor fremdeles Kuntas slekt. Ei sammenkrøpet, gammel kone sitter i ly av et palmebladstak. Den gamle er Kuntas nærmeste levende slektledd. Hun er svakelig og lite interessert i turister. Det har blitt mange. Boka "Røtter" har gitt byen turistenes interesse. Det har de lært å utnytte. Selgerne fotfølger turister:

- Special price for you, Sir! Bare hundre dalasi!

Turist i Gambia
Av Copyright © : Gunnar Christensen

- No, Sir. Den døra kan ikke åpnes. Jeg har surret den med ståltråd. Vær vennlig å stig inn på den andre siden.

Sjåførens ansikt løser seg opp i et unnskyldende smil: De brede leppene åpner seg og avslører en manglende fortann. Den kullsorte huden glinser svett i solsteiken under sixpenc´en. Med raske bevegelser hjelper den magre, lille mannen meg vennlig rundt bilen på slitne sandaler.

Vel plassert i den nedslitte Peugeot 504:
- Hvor er sikkerhetsselene?
- Hva var det du kalte det, Sir?
Jeg angret drosjebestillingen anbefalt meg. Bilen ville gitt en kontrollør hos det norske Biltilsynet mareritt. Det meste av bilparken her er slik. Kjørestilen er vill og tilfeldig på "feil side av veien" arvet fra engelsk kolonitid. Jeg vil ikke risikere livet for å komme til hovedstaden Banjul. Men, da denne sjåføren begynte å kjøre forsto jeg hvorfor han er å foretrekke: Han kjører varsomt og forsiktig mot Albert Marked i hovedstaden Banjul - en by på drøye 40.000 innbyggere i Afrikas minste stat, Gambia.

Marked
Albert Marked stinker. Her er intet tilpasset turistenes handleturer og sanitære krav. Dette er gambianernes marked. Krydder, kjøkkengeråd, matvarer i alle varianter, klær og sko står stablet til trengsel i de skitne, åpne bodene langs trange overfylte gangveier i knapp bilbredde. Et yrende folkeliv. Et interessant og ekte innblikk i befolkningens dagligliv. Selgerne skriker sine priser i dalsie - stedets valuta. Sjåføren loser meg gjennom mengden, hjelper meg å bære innkjøp og fotoutstyr samt roer ned de mest pågående selgerne.

Den gamle drosjen føles som luksus etter denne markedsturen.

- Her er moskéen du ville se!

Sjåføren kjører inn i siden og parkerer:

- Sorry Sir! Du får ikke komme inn. Moskéen er stengt for ikke-troende!

Sjåføren er muslim som gambianere flest. I sitt spartanske hjem brødfør han to koner og 12 barn. Kone nummer to fikk han da broren døde: Etter islamsk skikk overtok han brorens kone og barn i sitt magre kosthold.

Hyl og skrik ljomer i gaten. Jeg snur meg tidsnok til å se en bil i stor fart meie ned ei geit i gata. Bilen stopper ikke, men kjører videre som om bildrap er i skjøneste orden. Sjåføren rister melankolsk på hodet:
- No good driver!

Barnebyen
SOS-barnebyen er uvanlig velstelt og trivelig. Liksom en liten velorganisert oase i landskapet med hvite murhus. Denne internasjonale organisasjonen med sveitsisk opprinnelse er vel etablert i Gambia. Hvert lite hus har to leiligheter med ren vannforsyning og enkle kokemuligheter. Fra hver leilighet smiler en matmor med livlige ungeflokker omkring seg. Små gyldenbrune føtter tripper nysgjerrig mot besøkende. Foreldreløse barn i alder fra babyer til tenåringer får her det best mulige utgangspunkt i lek og skole. Mange turister besøker barnebyen og fjerna-dopterer ett barn eller flere.

- En fin og direkte form for u-hjelp, bekrefter en fornøyd norsk adoptivfar og peker smilende ut "sitt" barn i flokken, før han forsvinner inn i ei drosje tilbake til hotellet.

 

Gambia

Innhold


- Slaveøya

- Kunta Kintes by

- Turist i Gambia

Reiser

 

Hotell

 

Fritid

 

Foto

 

Helse

 

Mental helse

 

Økonomi

 

Bil

 

Båt

 

Bowrider

 

Bolig

 

Aktuelt

forbrukermagasin

 

Charter

 

Alternativt

Bøker

 

Barnebøker

 

Religioner

 

©
www.helping.no

.