|
Gambia
Gambias
blodigste minnesmerke:
Slaveøya
Av
Copyright
© : Gunnar
Christensen
-
James Island!
Den
spanske kapteinen peker med kniven. Han tar et jafs av melonen og
brøler beskjed til rormannen.
-
Ci ci, kaptein, svarer et kullsort ansikt under vidbremmet hatt ved roret.
|
Den
blodige øya James Island kommer til syne i tåkedisen
på Gambiafloden. |
Etter
to timers seilas under stekende sol fra Gambias hovedstad Banjul,
kommer den beryktete fangeøya til syne i tåkedis tyve
miles opp Gambiafloden. Gradvis skimtes de dystre, gulbrune
ruinmurene etter fortet. Majestetiske trær svaier lett i den
fuktige, hete brisen. Turistene sikter inn kamera og kikkert mot
øya. Guidens stemme klinger metallisk i en sprakende
høyttaler på spansk, fransk og ustø engelsk:
Kunta
Kinte
-
Det var her Kunta Kinte fra romanen "Røtter" av
Alex Haley siste gang så afri-kansk jord for omkring to hundre
år siden. Han ble som kjent fraktet som slave til USA.
Øya har en uvanlig blodig historie. Sist på 1700-tallet
ble to tusen slaver årlig brutalt lastet ombord i redselsfulle
slaveskip. Øya er nå ubebodd. Kun ruinene av fortet og
kanonene står tilbake. Fortet hadde i sin tid avgjørende
strategisk be-tydning. Herfra ble den viktige handelen på
Gambiafloden kontrollert. Her ble fraktet elfenbein, ibenholt og gull
i bytte mot europeiske varer. I tillegg var dette det viktigste
trafikk-knutepunktet for utskipning av slaver fra Gambia til USA....
Slavehandelen
Motoryacten
m/s Joven Antonie ankrer utenfor spøkelsesøya:
Gambiafloden har tettet til bunnforholdene ved kaianlegget.
Tidevannet tillater oss ikke å legge til kai. Fangeøya
skal nå utforskes. Lettbåten låres for å
frakte turister iland. De står parat og myser mot øya:
Med kameraer på magen og solbriller på nesen under
solhatter. Høyttaleren ombord spraker videre:
-
I dag har James Island kulturhistorisk verdi. Øya er et
monument over ett av menneskehetens store tragedier - slavehandelen.
Det er derfor krefter igang for å bevare det som nå er
igjen av øya. Det haster med å bevare nå.
Gambiafloden spi-ser gradvis opp øya. Da portugiserne besatte
øya i 1456, var øya seks ganger større enn i
dag. Øya ble av europeerne først døpt St. Adrews
Island etter den før-ste soldat som falt her. Dette navnet
beholdt øya i to hundre år. Britene hadde kontrollen
over øya det meste av tiden. Franske og svenske interesser har
også vært her..........
Haier
og krokodiller?
Hyl
og ståk fra et eldre, amerikansk ektepar ved lettbåten:
-
Sharks! Haier!
En
spansk deksgutt med dramatiske tatoveringer på armer og bryst beroliger:
-
No sharks, madaamme! Det er delfiner som fulgte båten
vår. Lettbåten er trygg og her er ingen haier rundt oss
just nå!
-
Finnes krokodiller på øya?
-
No! No! Vanligvis ikke. De er lengre oppover floden.
Lettbåten
tøffer mot øya søkklastet med første
pulje forventningsfulle turister. En råtten trebrygge tar
knirkende imot oss. Turistene sprees som fremmede farge-klatter over
øya. Ivrig utforsker de det som er igjen av ruinene. Fra
ruinenes krinkelkroker dukker solhatter og solbriller frem:
-
Ufattelig! Look here! You wouldn´t believe it!
Fangeøya
røves
I
sanden langs stranden ligger råtne rester av lærreimer
og rustne matallbiter nylig vasket frem av Gambiafloden.
Etterlatenskaper fra øyas tvilsomme fortid. Turistene plukker
med seg disse suvenirene. Her er ingen arkeologer til å ta vare
på slike funn. Besetningen ombord i m/s Joven Antonie bryr seg
ikke. Dette er en grei biinntekt for dem i ny og ne. Turistene
får røve øya for "suvenirer" som de vil.
De gamle, høyreiste trestammene er tilgriset med ferske
navnetrekk fra turister, nylig skåret inn i barken. Dermed
forsvinner de siste gjenværende inskripsjo-nene slavene gjorde
i sin fortvilelse og frustrasjon før den brutale
sjøreisen til USA.
Den behagelige roen under trærne i skyggen av ruinene,
står i sterk kontrast til dramatikken som hersket her tidligere
under slavehandelens hektiske aktiviteter.
Behandlet
som kveg
Det
føles underlig å stå her hvor tusener, fortvilte
slaver engang ble buret inn og behandlet som kveg. Her smalt
lærpiskene over sorte, svette kropper. Her skran-glet det i
lenker og håndjern. Her rant blod. Her brølte krigere og
sjøfarere sine ordere. Her døde slavene som
prøvde å flykte tilbake til friheten. Her døde de
sva-keste før overfarten. Slavene ble stuet tett sammen under
dekk ombord i slaveski-pene. De kastet loss med sin menneskelast.
Seil ble heist. Mange døde på overfar-ten til USA.
Ombord på m/s Joven Antonie maser guiden fremdeles sitt
budskap over høyttale-ren til gjenværende turister
ombord. Lyden bærer svakt mot øya:
-
Slavehandelen begynte alt under det portugisiske styre på
James Island, men høydepunktet i trafikken ble nådd
på 1700-tallet. Da ble to tusen slaver årlig ski-pet over
havet fra denne øya. Det var hovedsakelig de innfødte
høvdingene som byttet bort folk fra nabostammen mot
ettertraktede europeiske varer....
Kontroll
Fra
ruinen etter et tårn på øyas høyeste punkt
skimtes fastlandet. Herfra kontrol-lerte makthaverne skipstrafikk og
store mengder slaver klar til utskipning. Store kanoner peker mot
skipsleien på begge sider. Jeg ser for meg hvitkledde og
uni-formerte europeere med tropehjelm speidende utover floden. For
dem var slavene en "vare" som skulle fraktes til markedet.
De tenkte trolig ikke på konsekvensene av det de drev på
med. Hvilke store menneskelige tragedier de hadde ansvaret for og
hvilken dom ettertiden ville gi dem. Makthavere har alltid "rett"....
På den nordlige elvebredden skimtes i soldisen Kunta Kintes
hjemby Juffure om-kranset av duvende, høyreiste palmeskog.
Hans slekt lever der fremdeles.
Kunta
fikk aldri se Juffure igjen.
Kunta
Kintes by
Av
Copyright
© : Gunnar
Christensen
-
Du bestilte drosje, Sir?
Drosjesjåføren
står forlegen bak meg med mine av unnskyldning for å
trenger seg på. Dagens tur er bestilt til Juffure. Her levde
Kunta Kinte, kjent fra romanen "Røtter" før
han ble tatt til fange og ført til slaveri i USA. Kuntas slekt
bor fremdeles i byen. Den har fått turistenes oppmerksomhet
etter at Alex Haley publiserte boka om Kunta.
-
Dette er mandinkastammens landsby. Sjåføren sleper
trofast min blytunge fotobag. Små barn kommer barbent
løpende. Holder oss innsmigrende i hånden mens de tigger
og praktiserer engelsk:
-
Hallo! How are you?
Juffure
likner de fleste mandinkabopeler i Gambia. Lave hytter med
palmebladstak, bambus og bølgeblikk. Kvinner og barn er i full
aktivitet rundt hyttene. Menene er samlet under et stort tre i
landsbyen på fritida. Her sitter Kora-spilleren. Han er dagens
avis. På sitt 21 strengers instrument - som betjenes som ei
harpe - synger og spiller han nyhetene i Juffure. De monotone,
melankolske tonene fra Kora toner ut gjennom høyttaleren med
innebygd forsterker plassert ved siden. Kora-spilleren har lange
tradisjonelle røtter i landsbyen. Han er også landsbyens
historiebok ettersom disse skrifløse kulturene ikke har sin
historie nedskrevet i bøker. Koraspilleren er dessuten
høvdingens skald. Den staslige klesdrakten understreker hans
høye status.
Radikal
høvding
-
Det er skikk å håndhilse på høvdingen!
Sjåføren
peker mot den gamle mannen utenfor høvdingeboligen:
-
Høvdingen er radikal. Han har "bare" ei kone. Etter
gammel afrikansk og muslimsk skikk skal en høvding ha fire koner.
Koraspilleren
viser "Kunta Kintas hjem". Her bor fremdeles Kuntas slekt.
Ei sammenkrøpet, gammel kone sitter i ly av et palmebladstak.
Den gamle er Kuntas nærmeste levende slektledd. Hun er svakelig
og lite interessert i turister. Det har blitt mange. Boka
"Røtter" har gitt byen turistenes interesse. Det har
de lært å utnytte. Selgerne fotfølger turister:
-
Special price for you, Sir! Bare hundre dalasi!
Turist
i Gambia
Av
Copyright
© : Gunnar
Christensen
-
No, Sir. Den døra kan ikke åpnes. Jeg har surret den med
ståltråd. Vær vennlig å stig inn på den
andre siden.
Sjåførens
ansikt løser seg opp i et unnskyldende smil: De brede leppene
åpner seg og avslører en manglende fortann. Den
kullsorte huden glinser svett i solsteiken under sixpenc´en. Med
raske bevegelser hjelper den magre, lille mannen meg vennlig rundt
bilen på slitne sandaler.
Vel
plassert i den nedslitte Peugeot 504:
-
Hvor er sikkerhetsselene?
-
Hva var det du kalte det, Sir?
Jeg
angret drosjebestillingen anbefalt meg. Bilen ville gitt en
kontrollør hos det norske Biltilsynet mareritt. Det meste av
bilparken her er slik. Kjørestilen er vill og tilfeldig
på "feil side av veien" arvet fra engelsk kolonitid.
Jeg vil ikke risikere livet for å komme til hovedstaden Banjul.
Men, da denne sjåføren begynte å kjøre
forsto jeg hvorfor han er å foretrekke: Han kjører
varsomt og forsiktig mot Albert Marked i hovedstaden Banjul - en by
på drøye 40.000 innbyggere i Afrikas minste stat, Gambia.
Marked
Albert
Marked stinker. Her er intet tilpasset turistenes handleturer og
sanitære krav. Dette er gambianernes marked. Krydder,
kjøkkengeråd, matvarer i alle varianter, klær og
sko står stablet til trengsel i de skitne, åpne bodene
langs trange overfylte gangveier i knapp bilbredde. Et yrende
folkeliv. Et interessant og ekte innblikk i befolkningens dagligliv.
Selgerne skriker sine priser i dalsie - stedets valuta.
Sjåføren loser meg gjennom mengden, hjelper meg å
bære innkjøp og fotoutstyr samt roer ned de mest
pågående selgerne.
Den
gamle drosjen føles som luksus etter denne markedsturen.
-
Her er moskéen du ville se!
Sjåføren
kjører inn i siden og parkerer:
-
Sorry Sir! Du får ikke komme inn. Moskéen er stengt for ikke-troende!
Sjåføren
er muslim som gambianere flest. I sitt spartanske hjem
brødfør han to koner og 12 barn. Kone nummer to fikk
han da broren døde: Etter islamsk skikk overtok han brorens
kone og barn i sitt magre kosthold.
Hyl
og skrik ljomer i gaten. Jeg snur meg tidsnok til å se en bil
i stor fart meie ned ei geit i gata. Bilen stopper ikke, men
kjører videre som om bildrap er i skjøneste orden.
Sjåføren rister melankolsk på hodet:
-
No good driver!
Barnebyen
SOS-barnebyen
er uvanlig velstelt og trivelig. Liksom en liten velorganisert oase
i landskapet med hvite murhus. Denne internasjonale organisasjonen
med sveitsisk opprinnelse er vel etablert i Gambia. Hvert lite hus
har to leiligheter med ren vannforsyning og enkle kokemuligheter. Fra
hver leilighet smiler en matmor med livlige ungeflokker omkring seg.
Små gyldenbrune føtter tripper nysgjerrig mot
besøkende. Foreldreløse barn i alder fra babyer til
tenåringer får her det best mulige utgangspunkt i lek og
skole. Mange turister besøker barnebyen og fjerna-dopterer ett
barn eller flere.
-
En fin og direkte form for u-hjelp, bekrefter en fornøyd
norsk adoptivfar og peker smilende ut "sitt" barn i
flokken, før han forsvinner inn i ei drosje tilbake til hotellet.
.
|
