|
Lise
Lyseggen:
Siouxindianerne
trenger hjelp!
Av
Gunnar Christensen
Det
du kanskje ikke vet om Lise Lyseggen er at hun er sterkt engasjert i
hjelpearbeid i fattige deler av verden og i særdeleshet blant
Siouxindianerne i Sør-Dakota, USA. Hver sommer drar hun til
Siouxindianerne der hun er deres "medisinmann" og hjelper.
Lise
Lyseggen er kjent fra TV-skjermen som en av Norges mest anerkjente
klarsynte healere. Hun har privat terapipraksis i Oslo, Kongsvinger,
Tønsberg og på Kirkenær.
-
Du er opprinnelig Oslojente, men bosatt på Finnskogen. Hvordan
havnet du her?
Lise
tar fram rulletobakken og lener seg bakover på stolen:
-
Her kjenner jeg roen senke seg, når jeg skuer utover naturen i
ulvens rike. Finnskogen er litt av ett sted, rik på historie og
særlig mye spennende på det okkulte plan.
Buddy
-
Det er ditt møte med Siouxindianerne det skal handle om i
dette intervjuet og det er vel et langt sprang i tid og geografi fra Finnskogen?
-
Ja. Det er drøyt 40 år siden jeg traff musikeren Buddy.
Buddy var en kjekk indianer bosatt i New York som fikk mitt hjerte
til å banke litt fortere og jeg ble veldig fasinert av han og
hva han fortalte om "sitt folk". Buddy inviterte meg med
til det stolte Sioux folket på Pine Ridge Indianer reservat i
South Dakota. I fyr og flamme ble jeg med til en "verden"
jeg ikke viste eksisterte. Det ble en sjokkopplevelse!
-
Et kultursjokk?
-
Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg oppdaget hvordan
Siouxindianerne levde. Her var det ingen indianere som red rundt
på slettene, som sang og danset rundt leirbålet som jeg
hadde sett så mange ganger på film. Jeg følte meg
både skuffet og frustrert over det jeg opplevde. Jeg kom fra
Norge uten slik fattigdom og forsto ikke hvordan folk kunne leve slik.
-
Folk bodde i skur og slitne, gamle campingvogner. Få hadde
vann og strøm. Det var gettotilstander stikk motsatt hva jeg
hadde forestilt meg. Det som virkelig skar meg i hjertet var
håpløsheten, tomheten og smerten jeg kunne se i
øynene deres.
-
Her var ingen stolte indianere, men ett knekt folk. Hjertet mitt
blødde for disse menneskene. Likevel følte jeg meg
"hjemme" i denne "verden" jeg før ikke
ante eksisterte. For første gang i mitt liv følte jeg
meg handlingslammet, frustrert og lurte på hvor i all verden
Gud var.
-
Hvordan ble du tatt i mot som hvit kvinne?
-
Jeg fikk mange hatefulle blikk og slengbemerkninger etter meg som
"white trash" (hvitt søppel) og "get out, this
is whats left of my land".
Medisinmannen
Stanley
-
Min kjekke indianer Buddy introduserte meg til noen av de
"gamle" som fortalte meg hvordan det hadde vært en
gang. Jeg var fasinert og satt som ett tent lys med skinnende
øyne og sugde til meg alt. Buddy var klar over mine
"evner" som healer og ville at jeg skulle møte
medisinmannen Stanley. Stanley derimot var ikke så veldig
interessert i det til og begynne med. Hatet til den hvite mann er
sterkt, men til slutt fikk jeg møte han.
-
Stanley var en klok "eldre" medisinmann med stor respekt.
Derfor var jeg jo litt nervøs og følte at jeg skulle
opp i eksamen i ett eller annet: Følte meg usikker på
hva dette var. Folk stod rundt meg i en ring og fulgte spent med.
Stanley betraktet meg lenge i taushet. Det var lenge helt stille.
Ingen sa noe. Plutselig begynte Stanley å snakke på ett
språk jeg ikke forstod. Jeg var forvirret, men Buddy så
på meg og smilte. Folk kom nå bort og tok meg i
hånda og enkelte sa "Welcome". Jeg ble helt
paralysert og stirret på medisinmannen.
Plutselig
sa Stanley: "You have the gift."
-
Ryktet gikk som ild i tørt gress, rundt om på
prærien. Ingen kalte meg for "white trash" etter
dette. Jeg fikk nye venner i min nye verden på de 3 ukene jeg
var der og praktiserte healig.
Bilde
fra Lyseggens egen samling: Rituel Powowdans i Pine Ridge
Hjelpearbeid
-
Jeg var fast bestemt på å hjelpe disse indianerne
på en eller annen måte - koste hva det ville. Tilbake til
reservatet ville jeg, men det var få som trodde meg da de
fulgte oss til grensa mellom reservatet og USA. Vi satte kursen for
New York igjen. Buddy var som sagt musiker og veldig stolt over at
han var fullblods siouxindianer og en direkte etterkommer av
indianerhøvdingen Crazy Horse. Jeg var bare ei jente som alle
andre og fra Vålerènga, ikke mye glamorøst der.
-
Det var første møte med Siouxindianerne . Hva skjedde videre?
-
Buddy`s skjebne var at han skulle få være musiker i noen
år for så og vende tilbake til Pine Ridge og hjelpe sitt
folk. Dette var i 70 åra og hippi-bevegelsen var sterk og
spennende. Vi holdt kontakten, Buddy fikk med seg andre musikere og
lagde konserter hvor inntektene gikk til skoler osv. i Siouxreservatet.
Hjelpesendinger
og politikk
-
Etter to år var jeg tilbake. På de to åra klarte
jeg og samle inn noen penger og fikk kontakt med andre organisasjoner
som begynte å hjelpe indianerne med mat og klær.
Da
jeg endelig kom tilbake hadde jeg med 15 biler og to lastebiler
fulle av mat vann klær og ulltepper. Behovet var stort og det
forsvant fort. Hjelpesendingen var som en liten dråpe i havet.
Derfor følte jeg meg helt hjelpesløs i forhold til
oppgaven. Jeg forstod at dette ikke var tilstrekkelig og måtte
derfor forsøke å tenke annerledes og begynne på
nytt forsøk.
Først
da forstod jeg at Siouxindianerne selv måtte ta skjebnen i
egne hender og bli som de engang var. Denne gangen ble jeg i 2 mnd og
gikk i "skole" hos Stanley for og lære hvordan det
var og være indianer., lære tenkemåten deres,
ritualene deres, hvem som var hva osv. Stanley var faktisk den eneste
som virkelig trodde at jeg skulle komme tilbake og virkelig
prøve og gjøre en forskjell.
-
Forventningene til deg selv var kanskje aller størst?
-
Ja. Det var slitsomt å føle at jeg måtte bevise
noe hele tiden og de fleste var jo veldig mistenkelige overfor meg og
lurte på hva jeg ville ha av dem. De var jo vant til at den
hvite mann alltid kom og tok noe fra dem og jeg ville ikke ha noe,
Jeg ville gi noe og det frustrerte dem enda mer.
Ungdommene
er fremtiden
-
Hva begynte du med?
-
Jeg begynte med å ta tak i ungdommen. 80% av dem var med i
gjenger av rusmisbrukere og avhoppere fra skolen: De mente jo at de
ikke hadde noen framtid. Derfor spilte det ingen rolle hva de gjorde.
Skulle stammen reddes så måtte ungdommen snu tankegangen
sin etter som ungdommen er selve fremtiden for stammen. De
"gamle" ventet bare på den store reisen til sine forfedre.
-
Hva hadde du å tilby ungdommen?
-
Jeg begynte og holde foredrag for dem som ville høre på,
men det var få som ville det i begynnelsen. Dette var en sped
begynnelse som vokste til flere og flere tilhørere.
Utfordringen min var å utføre flere forskjellige
hjelpeoppgaver og å samarbeide med andre organisasjoner.
-
Slik fortsatte det år etter år?
-
Ja. Jeg reiste tilbake så ofte jeg kunne. Hadde alltid med meg
venner og kofferter fulle av klær, kjærlighet og
optimisme. Jeg holdt foredrag, ga healing og veiledning. Håpet
er at jeg har vært med på og gjøre reservatet litt bedre.
-
Du er også aktiv utenfor indianerstammens område?
-
Jeg er med i protestmarsjer og kontakter stadig forskjellige
politikere for å tale indianernes sak. Jeg ber politikerne
gjøre noe i reservatet, men får sjeldent svar. Nesten
ingenting blir gjort politisk, men jeg er sta som ett esel og gir
ikke opp.
-
Er Buddy og Standly fremdeles med på laget?
-
I dag er både Buddy og Stanley døde. De er hos sine forfedre.
Bilde
fra Lyseggens egen samling: Museumsutstilling fra en sioux tipi.
Jobber
som "medisinmann"
-
De siste 15 årne har jeg samarbeidet med en annen sjaman som
heter Stan. Jeg er alltid med Stan som "medisinkvinne"
særlig under "Sun Dance" som blir holdt rundt i
reservatet engang i året på forskjellige steder under
forskjellige klanledere. En Sun Dance er veldig spesiell. Den varer i
4 dager fra solen går opp til den går ned, Dette er noe
som få hvite får være med på. Med "Sun
Dance" holder indianerne flere hundre års tradisjoner ved like.
-
Pine Ridge skal være ett rusfritt reservat noe det
beklageligvis ikke er. 80% er arbeidsledige 60% har ett rusproblem.
De flykter inn i rusen som den hvite mann forer dem med. Rusa folk
ligger strødd rundt omkring og mange av dem er barn. De
føler at de ikke har noen framtid og det er nettopp det jeg
prøver og gi dem. Du må nesten oppleve det selv for
å kunne sette deg inn i det. Jeg føler det er
håpløst mange ganger, men gir aldri opp.
Lise
drar siste draget ut av sneipen, stumper den bestemt i askebegeret
og blåser røyken sidelengs ut:
-
Jeg reiser alltid tilbake.
Linker:
Reisebrev
fra Lises besøk hos Siouxindianerne m.m.
http://www.lookingbackwoman.ca/nov2010scans/ice_storm.htm
http://pineridgetur2012.blogg.no/
http://reisebrev-lise.blogspot.com/
http://www.facebook.com/notes/lakota-country-times/
oglala-residents-lose-homes/421653994540725
|
