|
Av
Kari Rose Norheim
Døden
er slik jeg har opplevd det ikke annet enn en kvalitativ stor
forandring i form. Hvor vi gir slipp på den fysiske kroppen. Vi
opplever slik jeg ser det mange mindre "døder"
gjennom hele livet. Store og små forandringer, hvor vi i
ettertid aldri vil bli helt det samme mennesket igjen. Perioder og
hendelser som får oss til å gi slipp på tidligere
overførte eller selvvalgte ideer om oss selv og verden på
mange plan. Stort sett i sammenheng med at vi tilegner oss nye. Hvor
vi da beveger oss videre som et annet menneske. Livet er forandring
og døden er for de fleste den mest uoversiktlige forandringen
vi kjenner. Livet i vårt vestlige samfunn kjennetegnes ved stor
frihet og mange valgmuligheter. Vi har mye selvstendig kontroll og
mange påvirkningsmuligheter. Døden innebærer den
absolutte eksistensielle mangel på kontroll.
Jeg
vil her presentere noen tanker om og rundt dette temaet død
og liv. Mitt utgangspunkt for å skrive om dette er en
nær-døden-opplevelse jeg hadde som helt ung.
Etterpå har jeg studert nærmest talt alle retningene som
finnes om livet og døden, religioner, menneskesyn,
virkelighetsoppfatninger, personlighetspsykologi, transpersonlig
psykologi og opplevelser, meditasjon, synskhet, healing og andre
alternativmedisinske metoder, filosofiske systemer og sykepleie.
Døden
som uønsket realitet
Mange
mennesker er redd for døden. Det er forståelig fra det
perspektivet de fleste av oss har fått overført fra
tidligere generasjoner. Døden er også samfunnsmessig i
stor grad blitt institusjonalisert. Med det mener jeg at syke og
gamle er flyttet bort fra hjemmene til sykehus, sykehjem og
gamlehjem, hvor fremmede "profesjonelle pleiere og
personell" tar seg mest mulig av "den ubehagelige
sannhet" som alvorlig sykdom og død innebærer i
vårt siviliserte moderne samfunn. Døden er derfor ikke
en naturlig del av vår hverdagslige virkelighet
lenger.Teknologi og legevitenskap har flyttet grensene for når
vi dør og hvilke sykdommer og handikapp vi kan leve videre
med. Det som tidligere ble betegnet som naturlig død,
bestemmes nå i større grad av at behandling og medisiner
ikke lenger har noe og stille opp med. Tilslutt må alle
erkjenne at døden er det unektelige resultat av et
forløp. Eller utgangen på en mer akutt hendelse som en
ulykke. Døden kan derfor oppfattes som et nederlag. Alvorlig
sykdom og død er blitt ett ikke-tema helt til katastrofen
inntreffer. Kollektiv fortrengning satt i system. Med
dødsangsten og sykdomsangsten lurende i det ubevisste fordi
få ønsker og åpent å forholde seg til det,
før de må.
Døden
vår eneste garanti
Jeg
opplever dette som et paradoks fordi, på mange måter er
døden det eneste vi kan regne med som sikkert. Det eneste
usikre er når og hvordan vi dør. Og det mener jeg vi
selv er medbestemmende på gjennom de valgene vi gjør,
bevisst eller ubevisst.
Kanskje
er det også slik at vi trenger døden som motsats eller
bakteppe til livet, for at livet skal fremstå som meningsfullt
og/eller en utfordring. Hvis det ikke var noen død - ville det
ikke være noen barndom, voksen og alderdom - heller ikke noen
syklus av å være eller ikke å være i en
fysisk kropp. Menneskelivet uten forandringene som kjennetegner
menneskelivet, ville være noe helt annet. Mange gleder ville
kanskje ikke være gleder fordi vi ikke ville ha noen sorger
eller utfordringer på de fysiske og eksistensielle plan vi er
kjent med og forholder oss til. Det ville ikke være noen å
savne, ingen ting å være redd for eller å miste,
ingen grunn til å tenke på gode eller dårlige
vaner. Det er også litt vanskelig å forestille seg sykdom
som realitet uten en mulig drastisk konsekvens som død. Det
eneste vi kanskje ville sitte igjen med var følelsesmessig
smerte fordi vi såret hverandre. Uten et nervesystem og sanser
som kan fange opp signaler er heller ikke det sikkert. Det ville ikke
være noen risiko ved å være i live. Fri vilje og
konsekvenser av å bruke den borte. Det jeg mener er at for at
noe skal gå i stykker, som sykdom og død er, må
det være noe som kan gå i stykker. I dette tilfelle
kroppen. Og resultatet er det vi kaller død. Det er ingen ting
som tyder på, uansett hvor man henvender seg, at den fysiske
kroppen var ment å eksistere evig. Det finnes mange
henvisninger til at noe eksisterer evig, men ikke den fysiske
kroppen. Det kommer jeg tilbake til senere.
Sykdom
som varsel og liten død
Et
sted mellom frisk og død er det forskjellige tilstander som
vi bruker fellesbegrepet sykdom om. Både alternativmedisinsk og
skolemedisinsk er sykdom i utgangspunktet uønskede tilstander.
Dette fordi sykdom er noe som skaper ubehag av forskjellig grad. Og
ubehag av alle slag er vel nettopp hva vi individuelt og
samfunnsmessig gjør nesten alt for å unngå. Noe
som er naturlig og i utgangspunktet ikke nødvendigvis galt.
Problemer blir det først når vi overkjører
tidlige signaler og kamuflerer symptomer som prøver å
fortelle oss noe med for eksempel medisiner. Det må tas med at
noen eksistensielle utviklings modeller ser sykdom og kriser som
muligheter for menneskelig vekst og utvikling. Det vil jeg
påstå er praktisk fraværende i vårt
offisielle helsevesen eller mer korrekt sykevesen.
Alternativbevegelsen er mer opptatt av forebygging og helse,
miljø og de store sammenhengene eller helheten vi som
mennesker er en del av.
Sykdom
som liten død kan mennesker som aldri har hatt noe verre enn
forkjølelse oppleve. I den forstand at det kan være
første gang man virkelig får kjenne på sin
begrensning og maktesløshet. Selvidentiteten og selvbildet kan
bli rystet ved f. eks. å bli avhengig av andre. Sykdom og
død er to nivåer av å gi slipp. Disse tilstandene
setter livet, holdninger og ens livsstil i perspektiv og man må
kanskje gjøre store forandringer. Man dør gjennom
sykdom fra forestillinger om seg selv, andre, vaner osv. Man blir
tvunget til - eller velger forandring. Mange ting man har satt pris
på, aktiviteter, mennesker og livsverdier man har hatt må
byttes ut permanent eller for en periode. Noen må ta hele livet
sitt opp til revurdering, ofte ufrivillig. Dette gjelder spesielt der
man klart risikerer å dø. Vi blir hva vi tenker
individuelt og kollektivt. Fordi hva vi tenker er avgjørende
for våre valg og dermed livsstil. Som igjen avgjør
hvilke påkjenninger og dermed hvilke risikoer vi utsetter oss for.
En
dødsrisiko motiverer de fleste til å tenke om igjen.
Det er også den sterkeste motivasjonen som fører til ny
handling. Sykdom kjennetegnes av fysisk - følelsesmessig-
mental eller åndelig smerte, hvor de fleste er enige om at
flere av disse nivåene reagerer med hverandre. Dette er kalt
psykosomatiske eller fysisk- psykiske sammenhenger. Årsaker og
dermed forklaringer og løsninger kan vi være uenige om,
men noen sykdommer er symptommessig mer fysiske og andre er
symptommessig mer følelsesorientert/mentale/åndelige og
dermed psykiske i sitt uttrykk. Det som er generelt med sykdom er at
den/de forteller at noe er galt. Kroppen har bare noen få
måter i hovedsak å fortelle at noe er galt på og
det er gjennom nervesystemets forskjellige smertetilstander og
negative følelser, igjen fysisk, følelsesmessig,
mentalt eller åndelig. Når noe blir veldig galt dør
man fysisk eller begynner å dø psykisk. Begynner man
å dø psykisk medfører det ofte at det fysiske
følger på. Noen går til den ytterlighet og
begå akutt selvmord og andre finner løsninger som drar
ut i tid, fordi smerten ved å leve blir for stor. Livet har
blitt verre enn usikkerheten døden medfører. Og noen
har et livssyn som kanskje gjør det lettere å velge
døden. Uansett, all sykdom er sånn sett et varsel om
å stoppe opp og tenke over hva man holder på med. Dette
for å korrigere før vondt går til verre. Før
det er - eller kan være for sent. Man slutter dermed, på
en for mange ubehagelig måte, å ta livet for gitt. Et
annet hyggelig resultat for mange, er at de opplever å ha
fått livet i gave på nytt.
Religion
og trossystemers oppfatning av døden
Mennesker
har mange forskjellige oppfatninger av livet og døden. Det
spenner fra at når kroppen dør så er det ingen
ting tilbake (Ateisme), til at det er mye igjen og mange veier
både videre og tilbake. Som Ateist har man da etter min mening
god grunn til å være litt nervøs. Fordi ingen har
vel lyst til bare "å forsvinne". Jeg er redd de vil
bli overrasket.
Den
andre hovedretningen er at man legger fra seg en form (kroppen) for
å leve videre i en ny. Omtrent som en sommerfugl som skifter
form fra puppe til ferdig fri sommerfugl. Hamskiftet kan kanskje
oppleves som ubehagelig, men resultatet oppleves antagelig som bedre
enn utgangspunktet. Innen den sistnevnte oppfatningen har man alle de
største religionene. Religion er definert som menneskenes
forhold til overmenneskelige makter og krefter. Alle de
religiøse forestillingene er veldig forskjellige fra
trossystem til trossystem. De fleste av oss kjenner til hovedpunktene der.
Dualitet
går igjen i alle trossystemer.
Hinduene
og Buddhistene kan ende opp som passive fatalister i dette liv, ytre
sett, fordi de setter sin lit til det neste. Bare de ikke gjør
for mye negativt i dette liv kommer de til - eller nærmere -
Nirvana, som er deres himmel. Lever de et egoistisk liv hvor de
påfører andre unødvendig smerte og skade må
de oppleve dette selv senere. De kan da få et vanskeligere liv
neste gang. (Reinkarnasjon) Til slutt er de ferdig utlært
på menneskeplanet, noe som kun er et tidsspørsmål.
Her er enkeltmenneskets innsats avgjørende gjennom fri vilje
og utvikling av indre dyder. Disse religionene er tuftet på
bevissthet og energi. En annen ingrediens er tjeneste for å
gjøre opp for tidligere bevisste og ubevisst negative
handlinger. (Karma) Østens religioner er mest
"innadrettet". Taoismen med yin og yang som motsatte poler
er også buddhist inspirert. Her drives livet og alt fremover
igjennom gjensidig balanse og utvikling illustrert med Yin/ Yang
symbolet. Sykdom og for tidlig død viser ubalanse i
levemåte, kosthold og tenkning. Den kinesiske medisin er et
innfløkt system. Men etter døden skifter de også
form og blir til ånder.En interessant ting med kinesiske leger
er at tidligere fikk de ikke betaling hvis folk ble syke, fordi da
hadde de ikke gjort jobben sin.
De
såkalt rettroende Kristne, Islamister, Bahaier og andre
monoteistiske religioner tror ofte ikke så ulikt Hinduene og
Buddhistene på noe bedre senere, men da kun på den andre
siden, så sant de ikke også gjør for mye negativt
her - himmel eller helvete - eller bare grader av himmel. Utadrettet
aktivitet er vanligere for de "vestlige" religionene.
Muligens fordi reinkarnasjon ikke er en ingrediens her. Så man
har bare denne ene muligheten til å velge livet etter dette.
Misjonering er fremtredende og kan kanskje forståes nettopp
gjennom redselen for å havne i helvete. Hvorfor ellers en slik
aggresjon og fordømmelse av annerledes tenkende. Reinkarnasjon
var med i de gnostiske skriftene, men er fjernet. Kanskje noen synes
menneskene fikk for god tid når de hadde flere forsøk.
Ikke vet jeg. I nær - døden - opplevelsen fikk jeg i
hvert fall både se og oppleve ting som stemmer overrens med
reinkarnasjon i en eller annen form - eller sjelevandring.
Helvete
er avlyst de siste årene i hvert fall i Sverige, Tyskland, og
også i Norge i mange kristne miljøer. Både Bibelen
og Koranen er under lupen for tiden av ymse årsaker som
kvinneundertrykking, hellig krig, hvor varmt eller kaldt det er i
helvete osv. Angående helvete og Bibelen har de nå
gått tilbake og studert gamle skrifter og funnet ut at det var
et konkret sted som var en slags søppelplass i Israel. Plassen
heter Gehenna og ligger utenfor Jerusalem. Søppelplassen var
på den tiden noe av det mest illeluktende, ufyselige og urene
de kunne forestille seg, og sikkert et høyst ubehagelig sted.
Den ble da brukt som eksempel på hvor ubehagelig det kunne bli
hvis man ikke oppførte seg ordentlig, eller i hvert fall innen
rimelighetens grenser. Så ble det livlige forestillinger over
tid og i middelalderen hadde det blitt til "å brenne evig
i helvetes pine", og ingen himmel som ventet på den andre
siden for synderne. Helvete har altså blitt mer temperert. Mye
tyder på at renselse gjennom varme er utgangspunktet for det
som utviklet seg til "brennende hett". Varme som renselse
og helbredende middel er et kjent faktum i Healing og vanlig feber.
Når
jeg først har skrevet så mye om helvete kan jeg
også nevne at i Zoroastrismen og Buddhismen er helvete kaldt og
varmt. Hva som står i Koranen er ikke for skvetne. Dantes
Inferno i Den Guddommelige komedie ligner, selv om den var tuftet
på kristen teologi i middelalderen og en indre åndelig
reise. Og så har man alle variasjonene over hva som er riktig
og galt, synd og ikke synd, og hva de eventuelle overtredelsene
måtte medføre. Det er ikke småtteri. Det
medførte klart penger i kassen for syndenes forlatelse mange
plasser. Luther fikk en slutt på det. Inntil videre.
I
Kristendommen: Dødsangst og redselen for helvete var og er
god butikk. Utover de vanligste religionene og trossystemene finnes
det også mystiker-tradisjoner. Flere av disse har også
religiøse utspring. Eller er det slik at de tidligste
religiøse lederne egentlig har prøvd å lage det
uforståelige forståelig og endt opp i rigid dogmatikk og
maktstrukturer over tid, ofte i beste mening. Det forklarer i så
fall alle retningene innen samme trossystem. Kanskje det er to sider
av samme sak. Bare at mystiker-tradisjonene hevder at guddommen kan
oppleves direkte. De fleste store dogmatiske retningene hevder ofte
at mennesket er avhengige av et mellomledd, en guru, prest, imam osv.
Det er også deres maktgrunnlag.
Mystikerne
og døden
Utover
alle de gamle mystiker-tradisjonene som Sufier i Islam, Gnostikere
m.fl. blant de kristne osv, så har vi av nyere dato spesielt
Teosofien som betyr "Visdom om Gud". Teosofien og Bahai har
paralleller ved at de begge fremhever enkeltmenneskets direkte
erkjennelse av den guddommelige dimensjon. Egentlig er dette kjernen
i alle religioner. Teosofien oppsto på midten av 1800 tallet i
samme tidsperiode som Bahai, som er den yngste verdensreligionen.
Teosofien er ikke en religion, men en erfaringslære. Der
religion er åndelighet satt i system for de store massene, vil
jeg påstå at Teosofi er en erfaring eller
erkjennelseslære for mystikere spesielt. Tatt i betraktning at
alle har muligheten til slik oppfattelse hvis de vil nok. Der
Filosofi er Kjærlighet til Visdom, kobler Teosofien
Kjærlighet som opplevelse av Gud til Bevissthet og Tanker som
Kunnskap om Gud, direkte til Bevisst Tanke/Følelses -
opplevelse av Gud. Dette resulterer i kjærlighet til alt som
er. Men da som skaperkraften - skaperen og det skapte/ uskapte. Det
materielle og det immaterielle.
Det
som gjennomstrømmer alle verdener gjennom kjærlighet og
bevissthet, den ene og de mange m.m. Altså ikke en straffende
Gud i himmelen. Men hvor alt man gjør har en konsekvens. Som i
Den gylne regel. Du skal gjøre mot andre det du vil de skal
gjøre mot deg. Fordi, og dette står ikke alltid, at det
du sender ut kommer tilbake.Teosofi som erkjennelseslære hevder
det mystiker-tradisjonene alltid har hevdet. Som for eksempel at den
guddommelige dimensjon kan oppleves direkte. Og at døden i
stor grad er en illusjon. I den forstand at vi bare skifter
eksistensform. Teosofien er i stadig forandring etter som menneskene
tar opp i seg nye ting. Den blir hele tiden derfor oppfrisket og
forandret eller utviklet videre av nye mennesker i en moderne
språkform. Den er dynamisk og ikke dogmatisk bindende. Siden
mange grunnleggende universelle sannheter oppleves forskjellig fra
menneske til menneske, ut i fra det enkelte individ persepsjon, evner
og egenskaper.
Dette
handler i stor grad om mottagelighet gjennom de indre sanser som
intuisjon, inspirasjon fargeoppfattelse, lyd, visualiseringsevne,
ikke involvering og fastholdelse av tomrom. Mye av det som
oppøves gjennom meditasjon og bønn. Videre utvikling av
kjærlighetsevne, medfølelse og bevisst tenkning, vilje
og ønske om å hjelpe andre Spiralen er sluttet ved at
grunnsetningene til Profeter som Buddha, Jesus, Baha`ullah, Engler og
andre både på jorden og fra den andre siden bekreftes
igjen. At vi ikke kan dø i betydningen forsvinne. At vi aldri
er alene og andre ting de alltid prøver å fortelle oss.
Himmelriket er inne i dere, men dere må skape det selv fordi
mennesket er født med fri vilje. Be og dere vil bli
hørt. Mediter og vær oppmerksom, så du kan
oppfatte svaret. Det finnes ikke noen død. Det prøvde
Jesus å få oss til å forstå på korset.
Som mange andre om enn ikke så dramatisk.
Den
gylne regel og døden
Du
skal gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot
deg. Det du sender ut kommer tilbake. Likt tiltrekker likt. Skift
tanke og handling og du forandrer verden med deg selv. Enhver
handling har en konsekvens, som er en tanke realisert og manifestert
i den ytre verden. Hva vil du selv oppleve. Er det det samme du vil
andre skal ha mulighet til å oppleve. Bevissthet om store og
små sammenhenger er nødvendig for å kunne forutse
eller beregne konsekvenser av hva man gjør. For liten
bevissthet og mangel på kunnskap og kjærlighet til sine
medskapninger resulterer i uforutsette konsekvenser. Dette gjelder
både kollektivt og individuelt. Tenk på
miljøproblematikken vi opplever kollektivt som konsekvens av
hva vi som enkelt individer tillater oss. Her ligger også faren
i å stole blindt på autoriteter. Selv om det kan
være behagelig gjennom å slippe å ta ansvar og
tenke selv. Det er mange eksempler.
Det
er klart at vi kan ikke foreta oss noe, uten at det får en
konsekvens. Dette kan man bli steinstøtter av. Paralysert og
handlingslammet av redselen for å gjøre feil. Dette
omtales ofte som livsangst. Å ikke foreta seg noe eller tenke
selv er også et valg, med sine konsekvenser. Som at andre
velger for enn og man bare dilter med. I mange sammenhenger blir man
da omtalt som levende død. Jesus ord "la de døde
begrave sine døde" omhandler blant annet dette. Slik jeg
har oppfattet det finnes det bevisste og ubevisste handlinger av
både overveiende positiv og negativ art. Å bevisst
påføre andre smerte og skade er også skadelig for
utøveren. Ubevisst skade er mer unnskyldt. Vi har rettsystem
på jorden i våre siviliserte samfunn som også
vurderer handlinger etter dette prinsipp. Intensjonen er
avgjørende. Jeg tror de er speilbilder i sin rene ufordervede
form av universelle sannheter.
Tilbakeblikk
og oppsummering
Vi
unnskylder mennesker som ikke er utviklingsmessig tilregnelige.
Såkalt strafferettslig tilregnelige. Akkurat som Jesus sa,
"Herre tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør". Det
samme gjør vi strafferettslig med barn, mentalt forvirrede,
psykisk utviklingshemmede osv. Det man ikke vet blir man unnskyldt
for. Men i det øyeblikket man vet er det er ingen unnskyldning
lenger - blir man stilt til ansvar. Og - på den andre siden
nytter det ikke å lyve, siden alt er telepatisk åpent.
Som oppe- så nede. Makro og mikro. Den vi velger å
være her, vil slik jeg har oppfattet det, i stor grad være
den virkeligheten vi møter også på den andre
siden. Uten at vi har mulighet for å skjule det. Like barn
leker best - på godt eller ondt. Om enn ikke i helvetes pine.
Det kommer an på hva du har prestert selv.
Enhver
blir stilt til ansvar ut i fra eget bevissthetsnivå. Det
finnes utallige beretninger om tilbakeblikk av livet hvor man
gjør opp status etter døden. Jeg opplevde det samme.
Mer vil jeg ikke si om det her fordi det er for omfattende. Som mange
andre områder jeg bare så vidt er innom i artikkelen. Jeg
kan gi en liten pekepinn så får enhver som vil kjenne
etter og tenke selv. Hvem er du? Hvis du skulle dø i morgen,
hva ville du gjort da? Eller hva har du ugjort? Kan du dø med
god samvittighet?
Livsangst
og dødsangst. Ansvar og valg.
Angående
døden og som med dødsangst, så kan man også
ende opp med livsangst. Ofte to sider av samme sak. Det er
risikabelt å leve. Man kan dø, og man kan gjøre
"feil". Man er garantert å gjøre begge deler.
Noen påstår: Livet er læring ved prøving og
feiling. Andre at det er et eventyr. Mens atter andre mener det er et
eneste stort interessant eksperiment. Jeg tror alle har rett. Ut i
fra sitt perspektiv. Men alle sier man har ansvar for sitt eget liv.
Egne valg og beslutnings - vegringer. Ansvar handler om et oppdaget
behov, og å reagere på det. Hvis behovet er å rette
opp i tidligere handlinger og konsekvensene av disse, er det neste
å finne ut hvordan. Hvis man regner med at alt man sender ut
kommer tilbake, er det aldri tilfeldig hva som skjer i livet ens. Det
er en grunn for at man er akkurat der man er, treffer de menneskene
man gjør, selv om man bevisst ikke skjønner så
mye av det.
Alt
som er, er her og nå. Det er nå du lever. Det er nå
du kan fortsette som du alltid har gjort, eller gjøre noe
nytt. Tenke noe nytt. Undersøke andre muligheter. Det er
nå du har muligheter til å se hva du bruker energien
på. Hvilke verdier du lever livet ditt etter. Er du ansvarlig
overfor deg selv, dine nærmeste, miljøet, jorden. Er du
med på å gjøre ting verre eller bedre for alle.
Å bare flyte med eller å leve bevisst er et valg.
Å
leve mest mulig bevisst er gjentagende valg på mange plan i
evig forandring og utvikling. Mange mennesker tenker på i
går eller i morgen. De lever i fortid eller fremtid. Men det er
kun nå som er. Det gjelder både angående valg i
vårt private liv og om man tenker på å ta mer
kollektivt ansvar. Den gang da og engang når, blir til nå.
Her ligger også nøkkelen til å rydde i sin fortid
gjennom å forandre sin nåtid og dermed sin fremtid.
Jeg
skriver dette fordi ved å forstå dette blir det mulig
å rette opp konsekvenser av tidligere negative handlinger.
Fordi vi er alle på vei fra noe til noe og i den prosessen kan
vi hjelpe hverandre videre. Ved å forstå hva man har
bidratt negativt til kan man gjennom å bruke kreftene sine
annerledes dempe og snu følgene individuelt og eventuelt
utviklingenkollektivt. Man bruker sin viten om hva som er galt til
å bidra tilløsninger.
Det
er aldri for sent.
3
forskjellige måter å ta ansvar for tidligere handlinger på.
Slik
jeg har oppfattet det er det i hovedsak 3 forskjellige måter
eller nivåer å respondere på angående
tidligere handlinger. De tre måtene korresponderer med
forskjellige bevissthetsnivåer. Jeg utdyper ikke dette her, men
handlinger innebærer også ord, tanker og følelser.
Alle impulser som noen gang har oppstått, blitt satt ut i livet
eller blitt undertrykt.
1.
Gjennomleve konsekvensene av tidligere avgjørelser. Og
muligens skape nye lignende. En re-aktiv ubevisst måte og
være i live på. Ikke noe galt i dette hvis det man
opplever er det man ønsker. Og det heller ikke går ut
over andre. Den tregeste måten. Men er det der i mot ikke
lystbetont og livet mest handler om å holde ut og å
prøve og ikke tenke/ føle, er det på tide å
forandre strategi. Også om man kun er opptatt av å karre
mest mulig til seg selv, av forskjellige motivasjoner. Her er man
mest opptatt av sitt eget og sin egen tilfredsstillelse i snever forstand.
2.
Hjelpe seg selv og andre gjennom tjeneste. Dette krever at man
klarer å rette blikket litt utenfor sin egen nesetipp. Her
kommer nestekjærlighetsbudskapet inn og den gylne regel for
mentale, følelsesmessig og praktiske konsekvenser. Ved å
erkjenne og vedstå seg tidligere handlinger blir man tilgitt.
Og man må tilgi seg selv. Man begynner å rydde opp i
tidligere handlinger på en bevisst måte ved å holde
fokus på hva man best kan bidra med i enhver situasjon.
Også i den forstand at man tar hensyn til seg selv ved å
sette bevisste grenser for andre mennesker. Balanse. Trenger ikke
forstå ting dypere enn humanistisk.
3.
Be og forstå kombinert med de andre to. Her begynner man
bevisst å samarbeide med den åndelige dimensjon. Man
begynner å kjenne sin plass i den store sammenhengen. Samtidig
som man vet det er hjelp å få. Praktisk bruk av
læresetninger som, be og du skal få, be og du vil bli
hørt osv. Man går sterkt inn for å forandre seg
ved bønn, meditasjon og andre former for selvutviklende eller
sjels integrerende metoder.
Bevissthet
- Frihet og Ansvar. Individuelt og kollektivt
Hvis
det fra Guds side var meningen vi alle skulle oppføre oss som
helgener fra den dagen vi ble født så ville vi blitt
laget slik. Og det er vi ikke. Men vi kan tilegne oss disse
egenskapene hvis vi vil. Akkurat som vi gjennomgår
modningsprosesser med mer viten og bevissthet om sammenhenger og
konsekvenser fra barndom til alderdom, på det individuelleplan,
gjennomgår vi kollektivt læring om sammenhenger og
kulturelt ansvar også nå globalt. Både fra
individuelt perspektiv og kollektivt var verden annerledes i år
1906, enn som den er i år 2006 og vil være helt
annerledes i år 2106. Mange kan føle på
samvittigheten store problemstillinger som de individuelt ikke kan ta
ansvar for. De som er identifisert med tidligere samfunnsformer
føler seg truet. De opplever at verden er gal i betydning ikke
gjenkjennelig. At dårlig moral og oppløsning er
dominerende. Jeg tenker her spesielt på eldre mennesker som
levde opp i helt andre kontekster enn vi ser nå. En hver
generasjon har sine utfordringer de skal løse. Mange gamle i
dag gjennomlevde krigen og bygget opp landet etterpå. Det var
deres bragd. Generasjonen etter brøt normer og skapte mer
individuelt armsving. Spesielt for kvinnene.
Nå
kommer miljøutfordringer, kulturelt samarbeid globalt og
religionenes gjensidige toleranse. For å løse globale
problemer og etablere fred. Orden og kaos er begge nødvendig
for fornyelse. Men vi vil ikke ha kaos bare orden. Akkurat som vi
ikke vil ha død bare liv. Vi er i en ny global
bevissthetsmessig fødsel. Da må vi forlate eller
dø fra gamle identifikasjoner og væremåter,
kontrollmekanismer osv. imens nye kommer til. Dette er tydelig i
utenrikspolitikken og i vurderinger av trusselbilder. Det er ikke
dommedag i betydning jordens undergang. Men et verdensbilde og en
virkelighetsoppfatning i så stor og fort forandring at mange
ikke henger med.
Grunnen
til at jeg skriver dette her er at redsel for død har en
sammenheng med bevissthetsnivå. Det samme har livsangst. Man
må forstå verden for å forstå seg selv og
motsatt. Usikkerhet og fordommer mot det man ikke forstår og
det ukjente er vanlig. Det har det alltid vært. Våre
overlevelsesmekanismer er utviklet for å sikre overlevelse ved
å forutse problemer og unngå ubehag. Problemet er at
fortidige erfaringer er grunnlaget. Vi er i en situasjon som krever
fremtidige nye og andre løsninger. Det tar tid og tilvennes og
tilpasses en ny verdenssituasjon og et nytt verdensbilde. De gamle
premissleverandørene i samfunnet byttes ut samtidig som
markedskreftene vil dreies.
Det
er mange som opplever dette forvirrende. Det er viktig å
forstå den tiden vi lever i, gjennom hva vi kommer fra, for
å forstå og kunne påvirke konstruktivt hva vi
går til. Vi kan gjennom det bevisst skape den individuelle og
kollektive virkeligheten vi ønsker. Gjennom demokratiet
bestemmer majoriteten av befolkningen politisk retning.
Så
var det økonomien? Markedskrefter og materialisme er blitt en
slags overordnet kultur. Store selskaper som kun tenker profitt har
blitt et globalt problem. Fordi hittil har menneskelige hensyn,
etikk, miljø osv. vært underordnet pengemessig
inntjening og avkastning. Dette ser jeg nå tegn på er i
ferd med å snu. Heldigvis. Penger investeres på nye
menneskevennlige og miljøvennlige områder. Enten
forandrer selskapene seg eller forsvinner. Frivillig tvang.
Korrupsjon og bestikkelser slås ned på. Det ryddes blant
tyranner, mafiaer og andre som har skjulte egoistiske agendaer. Store
samfunnssystemers trosretninger er kollektive måter å
forstå og løse en problematikk på. Rettssystemet
er ett virkemiddel. Religiøse leveregler og sosiale normer er
andre. Å ikke følge disse utløser forskjellige
reaksjoner. Barn trenger andre regler enn ungdom og voksne. Dette
gjelder igjen voksne med forskjellig bevissthetsgrad. Frihet
følger av forståelse og ansvar. Har man lært nok
trenger man ikke ytre regler og straffemetoder lenger fordi man vet
selv. Frykt som oppdragelse er velkjent på alle plan. Troll for
barn og helvete for voksne. Til man ikke tror på noe av det
lenger forhåpentligvis fordi det er gjennomskuet og forstått.
Ikke-skade
prinsipp og fred
En
naturlig konsekvens blir da og leve etter ikke skade prinsippet
individuelt, samfunnsmessig og globalt. Et fåtall er der.
Gandhi var der. Hitler var der absolutt ikke. Men heller ikke Gandhi
var født slik. Han lærte gjennom bevisst oppmerksomhet,
konsekvenstenkning og ønsket måloppnåelse.
Sistnevnte var for Gandhi fred på alle plan. Med det menes fred
mellom individer, kulturer, land, kontinenter og hele verden. Fred og
ikke-skade henger sammen. Fordi enhver skade skaper uro, og uro er
det motsatte av fred. Derfor må man stoppe det som skaper uro.
Gandhi skjønte det.
Alderdom
eller sykdom og refleksjon
Det
er ikke tilfeldig at alderdom er en naturlig roligere periode med
gradvis fysisk forfall. Det er en psyklisk naturlig tilbaketrekning
med tid til refleksjon. Jeg regner det for å være en
forberedelse så man kan gjøre opp status, rydde opp i
uferdige ting og bevege seg videre. Sykdom har samme funksjon dersom
døden er den mest sannsynlige utgangen, eller som en mulighet
for å gjøre opp status og å starte på nytt.
Denne prosessen blir vanskeliggjort så lenge syke og
døende blir "tatt ut og fjernet" fra den
ordinære virkeligheten. Vi må ta døden tilbake og
integrere den som en naturlig del av livet. Da tror jeg mange ikke
vil oppleve den som så fremmed og skremmende.
I
mange sammenhenger er det sagt at: Du skal leve som om du skal
dø imorgen, og ingen vet når timen er inne. Grunnen
må jo være at man ideelt skal gjøre opp
uoverensstemmelser og andre ting etter hvert, slik at vi ikke henger
unødig fast i fortidige hendelser. Og heller ikke holder andre
mennesker opptatt med tidligere minner og følelser.
Innrømme, tilgi og gå videre. Få fred med seg selv
og andre mennesker. Det har stor betydning for hva som skjer etter
døden hvordan man har levd, hva man har tenkt, følt,
sagt og gjort.
Ens
sinnstilstand i dødsøyeblikket har også mye
å si. Slik jeg så det og opplevde det å dø,
ble jeg en essens av tanker og følelser som kunne flytte seg
med lysets hastighet eller fortere. Hva jeg hadde gjort som skadet og
gledet ble gjennomgått. Friheten min ble deretter. Der var
hyggelige og mindre hyggelige verdener. Men ikke sånn de verste
helvetes-skildringene er. Jeg er innom dette i en artikkel som
står i magasinet Ildsjelen og dvd intervjuet om nær-
døden opplevelsen.
Har
man fylt sitt beger eller ikke. Det vet man selv og vil bli
konfrontert med det. Vi får ikke mer enn vi kan tåle
å klare. Så kan vi lure på hva som skjer eksakt
videre. Hver og en av oss vil helt sikkert finne det ut. Inntil da
så er bønn og meditasjon fin trening. Trening i aksept
og i å skifte form.
© Kopiering
av materiale fra www.helping.no
til
bruk annet sted må avtales med redaksjonen.
Annonseinformasjon
 |
