|
Av:
cand. philol. Gunnar
Christensen
Hinduismen
i India regnes som mystikkens skole. Dette fordi indisk teologisk
tenkning er tvers gjennom mystisk. I tillegg er Hinduismen fri for
dogmer. Her er ingen stengsler slik for eksempel islam har for
sufismen. Hinduismen kan derfor formidles uhemmet av ytre stengsler.
Hva
er så mystisisme? Religionsforskeren Zaehner har denne
definisjonen: "En realisering av en union eller en forening med
eller i (av) noe som er enormt, om ikke identifisert, større
enn det empiriske selv."
Hindumystikken
har forskjellige uttrykksmåter: Den oppofrende (sacrificial),
den upanishadiske. den yogiske, den buddhistiske og bakti. Felles for
alle retningene innen hinduismemystikken er at de er alle asketiske
disipliner, hvilket betyr at utøveren "snur ryggen til
denne verden".
Begrepet
moksa betyr tilbedelse og løslatelse fra det
dennesidige: En form for befrielse fra våre menneskelige,
betingede forhold. Indisk religion er ikke så opptatt av Gud
som av moral og umoral. Moksa kan defineres som en frigjøring
fra tid, rom og årsaksvirkning, hvilket ikke betyr forening med
Gud, heller ikke nærhet til Gud slik Sufiene prioriterer.
Upanishadisk
mystikk består i frigjøring av erfaringene ved det
uendelige, den absolutte sannhet og realiteter, samt umoralen i den
vestlige verden. Mystisk erfaring kan være: "Jeg er
Brahman", "Jeg er Altet", hvilket er en form for
panteisme. Panteisme defineres i mystisk sammenheng ved at sjelen
føler seg så i ett med Altet og alt som er og derfor med
Gud. Derfor er mennesket lik Gud og innebærer en
enhetsfølelse med det levende som er sterk og gjør at
en identifiserer seg med det.
Yogisk
mystikk tar utgangspunktet er yoga-sutras. Dette er skrifter som
omhandler kunnskap om forskjellene mellom den endelige
tilværelsen, Brahman og den illusoriske tilværelsen som
heter Maya. Hva innebærer så yogateknikken? Det
innebærer å frigjøre evighetsaspektet i den
menneskelige sjel fra tid og rom.
Buddhistist
mystikk (se Buddhismen).
Bhakti
betyr kjærlighetsaspektet med utgangspunkt i Bhagavad Gita:
Bakti er en kjærlighetsduett mellom mennesket og Gud som
fører til en ekstatisk overgivelse til Gud - en såkalt
"uni mystica".
Særtrekk
ved hindumystikken
I
Vedanta og Samkleya-Yoga er sjelen identisk med evige
guddommelighet. Ramanuja deler opp realitetene i tre kategorier: Den
objektive verden, den åndelige verden og Gud som er kilden til
begge. Å bli Brahman for Ramanuja er å realisere sin egen udødelighet.
Hinduismen
aksepterer sjelens evighet som en erfaring, det enten det finnes en
verdenssjel eller et stort antall individuelle sjeler. Det blir
regnet som en selvfølge at denne sjelen eller disse sjelene
eksistere i et element som er upåvirket av forandringer.
Hinduismen
er unik i forhold til mystikk fordi den har gjort den mystiske
erfaring til basisen for religionen. Både Vedanta og Samkhya er
forsøk på å forklare mystisk erfaring i ortodokse
og psykologiske termer.
Hinduismens
forhold til Gud
Selv
om Hinduismen ikke har en hellig bok å gå ut i fra, har
hinduismen et klart bilde av en transcendent Gud. Vedareligionens
polyteisme har utviklet seg bort fra de ulike gudene med bestemte
karaktertrekk mot en høygudsforestilling: Brahman. I mytene
finner vi ideen om at makrokosmos og mikrokosmos er ett.
Menneske-Brahman. Ved denne Atman-Brahman-syntesen menes
identifikasjon mellom den indre essensen i mennesket med universets
uforanderlighet. Altets avspeiling i mennesket symboliseres med
bevissthet og i Brahman med unedelighet.
Når
Brahman tenkes symbolisert med uendelighet er dette utenfor
mennesket, men samtidig innen mennesket: Brahman er derfor en del av
mennesket. Hva er så Brahman? Brahman er ikke bare en evig
essens, men også en kilde til skapelse og forandring. Brahman
tolkes som den overordnede tilværelsen enten den kalles
Brahman, Purusha, Atman eller Prajapati - og antaes å ha
både forgjengelige og evige aspekter.
Brahman
identifiseres som den absolutte uforanderlige evighet som er
identisk med den menneskelige sjel i den forstand at sjelen deler en
slag hinsides tilværelse med Brahman.
Brahman
identifiseres også som en uforanderlig lov bak den forandrende
fenomenelle verden.
Upanishadenes
gudsbegrep.
I
de tidlige Upanishadene finnes prinsippet at Gud er universets opprinnelse.
I
de senere Upanishadene finnes to tendenser. Det overordnede
prinsippet tenkes i personifiserte termer og tendensen går mot monoteisme.
Yoga-systemets
verdensbilde og gudsbegrep.
Yogateknikken
fører til allvitenhet og oppnåelse av isolasjon . Dette
betyr at når alle forskjeller mellom subjektet og objektet er
borte oppnåes å være Altet eller å være
i Altet.
Gud
tolkes som objekt for kontemplasjon og ikke en person som det
søkes forening med. Gud er en spesiell type sjel som er
uberørt av bevaring, arbeid, aktivitet eller begjær.
Han/hun er opprinnelsen til den perfekte uvitenheten. Gud i
yoga-sutra har sattvas kvaliteter i den mest abstrakte form av ren visdom.
De
tre hovedstadier i yogateknikk for å oppnå konsentrasjon er:
-
Kroppen må bringes under kontroll.
-
Gjentakelse av hemmelige formula, slik at det hellige blir virksomt
i bevisstheten.
-
Ved å konsentrere seg om Gud blir en lik han.
Ifølge
yoga-sutra er der bare en Gud. Hengivelse til Gud fører til
Samadhi det betyr perfekt konsentrasjon.
Upanishadenes
verdensbilde.
De
tidlige Upanishadene har ikke noen klar teologi, men Brahman, sjel
og det ekstreme universet blir identifisert og Gud blir identifisert
som den ubevegelige som beveger seg.
Hele
verden oppfattes som Brahman. Både makro og mikrokosmos, sjel
og Gud er dermed identiske. Den menneskelige sjel er en del av Altet.
I Upanishadene er der en tendens i Gudsoppfatningen fra polyteisme
til monoteisme. I de senere Upanishadene har ordet "deva"
betydningen Gud og ikke en gud.
Brahman
kan bare merkes i vår intuisjon hevdes det. Intuisjonen
må derfor utvikles slik at det åpnes for impulsene.
Brahman er imanent i alle ting og i en selv. Brahman er i alle skapte
ting, men er ikke identisk med dem. Altet er den objektiver verden.
Å realisere sine udødelighet betyr å realisere det
i en selv som er av Brahman, men ikke å bli Brahman.
Forholdet
Brahman - Purusa - Atman.
De
har alle de overordnede prinsippene i seg, men kan likevel defineres forskjellig:
Brahman
er kilden til alle fenomenelle skapninger enten de er uforgjengelige
- altså evige - eller forgjengelige. Purusa er den personlige
Gud hinsides det forgjengelige og hinsides det hinsidige. Atman er
bare en pil som sikter mot Brahman altså kunnskapsinnholdet som
skal bli ett med den evige Brahman i betydningen at frigjøring
er å være nær Gud. I yoga er Atman en personlig
kraft som velger etter eget forgodtbefinnende. Atman er det himmelen,
jorden og atmosfæren er vevet omkring. Atman forsvinner i
Brahman når det endelige målet er nådd.
Upanishadenes
teologi - Svetasvatara.
Gud
er suveren i universet og hele universet har utgangspunkt i Gud. Den
skapte verden som er emanert fra Gud er Brahman. Brahman er todelt:
Det evige er hva Buddhistene kaller Nirvana, som er det evig
uforanderlige. Og det forgjengelige. Dualismen reflekteres i
menneskene og alle skapninger. Ved det forgjengelige aspektet i
universet reflekteres sjelen som fremdeles er knyttet til materien.
Maya - den såkalt illusjonen - er Guds kraft som er aktiv i
naturen - naturens lover - en skapende kraft som Gud er uadskillelig
knyttet til. Upanishadenes budskap er ikke å identifisere
Brahman med Atman, men at den menneskelige sjel er udødelig.
Gudsoppfatningen
i Upanishadene og i Yogasutra medfører at Gud er ikke objekt
for menneskets streven eller begjær. Gud er bare objektet som
er mest verd kontemplasjon. I Bagaved Gita et det annerledes. Her er
Gud kjærlighetsgud som det er mulig å kjenne og å elske.
Bagavad
Gitas innhold
Bagavad
Gita består av 18 kapitel som kan deles i tre deler hvorav
seks kapitler på hver del.
Først
del inneholder psykologi og beskriver sjelens natur. Den andre delen
omhandler teologi det vil si Guds egenskaper og attributter. Den
tredje delen har blandede temaer, mest mystisk som blir summert opp i
det siste kapitlet.
Atman
i Bagavad Gita har tre ulike tolkninger tilknyttet terminologiske
problem: Atman kan f.eks. bety "den udødelige sjels
ego". Atman kan også bety den menneskelige person som
sådan - altså selvet. Atamn kan videre også bety en
trippel ambivalens som er forvirrende, men som har grunnlag i Bagavad
Gita. Det samme kan sies om begrepet Brahman og prakti ( natur) i
Bagavad Gita.
Isvara
er en betegnelse på Gud, den individuelle sjel som er en del
av Gud.
Begrepet
Sarma oppfattes som uforanderlig, åndelig skapning. I Bagavad
Gita betyr sarma det upåvirkede av smerte og glede eller ev noe
annet, og sarma kan også være en betegnelse på Brahman.
Frigjøring
i Bagavad Gita er å bli Brahman d.v.s. å komme inn i en
evig form for eksistens. Termen Brahman ser ut til å være
formelt den samme som Nirvana i Buddhismen.
Kjærlighetsgud.
Brahmans
forhold til den religiøse kult. Brahman er et aspekt av det
overordnede udødelige. Brahman er sarma d.v.s. uberørt
av forandring og følelser. Brahman er også både
alle ting og alle tings opprinnelse nemlig Altet. Brahman er Guds
overordnede lov Dharma.
I
Bagavad Gita er der to prinsipper som sammen konstituerer den skapte eksistens.
Det
evige. Det foranderlige, skiftende, det statiske og det dynamiske,
den åndelige verden og den materielle verden som består
av tanke, følelser, vilje, sansing og materie.
M.a.o.
den ideelle verden og den fenomenelle verden: I Sankya-yoga-terminologi
tilsvarer dette purusa og pakti altså sjel og natur.
Hindutroen
bygger på en hierarkisk forestilling. Den som tilbees går
til guden som igjen går til Krishna, etc.
Yogamystikkens
frigjøring er ifølge Bagavad Gita at mennesket kan
oppnå Brahman-tilstanden ved egen hjelp ved å rense sin
sjel for alt avfall og gjøre sjelen udødelig. Etter
frigjøringen vil mennesket ikke bare erfare Brahmans
udødelighet, men også kjenne Gud og ta del i hans liv.
Opprinnelig
beskriver Bagavad Gita Brahmans forhold til menneskene som
indifferent - d.v.s. hevet overfor følelser overfor
menneskene. Senere har Brahmans kjærlighet og medlidenhet for
menneskene kommet inn i teksten.
Klargjøring
av begrepet sjel.
Menneskesjelen
har samme "form" som alle andre besjelede ting. Sjelene er
evige og er derfor utenfor tid og rom. De er m.a.o. liksom Gud.
Sjelens forhold til kroppene er illusorisk, men reel (Sankasa) og er
forårsaket av Guds Maya som betyr illusjon.
Hva
er Maya?
Maya
er kraften som binder sjelen til kroppen, men siden Maya
tilhører Gud er Gud årsak til trelldom så vel som frigjøring.
Frigjøring
i betydningen sjelens realisering av sin egen sanne natur gir en
opprinnelige enhet. I Upanishadene tenkes erfaringer av
frigjøring som opplevelse av absolutt enhet, en enhet så
absolutt at alt annet må sees på som illusjon.
Menneskets
endelige mål i Hindumystikken er å kjenne, elske og bli
forenet med Gud.
Mystikken
er den ledende kraft i Hinduismen, samtidig som Hinduismen er
så tolerant og romslig at mystikken får plass som en del
av religionen uten å komme i konflikt med andre for eksempel
mer ortodokse dogmatiske fraksjoner, slik tilfellet ofte er innen
muslimsk mystikk.
|
