|
Gjøkuret
fra "Schwartzwald"
Av
Gunnar
Christensen
Lindau
heter en liten kystby med havn mot vakre Bodensee, en innsjø
med grense mot Syd-Tyskland. I den gamle bydelen nær
havneanløpet for rutebåtene ligger en liten
hjørnebutikk med utstillingsvinduene proppfulle av
gjøkur i alle størrelser og varianter.
Inne
i butikken står et eldre ektepar parat til å selge:
-
Mein Herr! Wollen Sie ein Kukukksuhr...? Ønsker herren et gjøkur?
En
lubben hånd gestikulerer i retning radene av gjøkur
langs veggene.
-
Kommer disse gjøkurene fra Schwartzwald?
-
Schwartswald?
Ekspeditøren
klør seg i barten:
-
Hvor er det?
-
Jeg har hørt at de beste gjøkurene i Tyskland er
produsert i Schwartswald.
-
Ach so! Aber leider nicht. Disse gjøkurene er dessverre ikke derfra.
Dagen
etter kommer jeg på ny i land i Lindau havn. I dag har det
kommet opp store skilt på utstillingsvinduene sammen med gjøkurene:
”Gjøkur
fra Swartzwald”.
I
butikken smiler ekspeditøren bredt i barten.
-
Hvilke gjøkur er fra Swartzwald?
-
Alle!
-
Alle?
-
Ja! Alle.
-
I dag er altså plutselig alle urene dine produsert i Schwartz?
-
Ja! Genau, mein Herr!
Etter
en liten latterpause ber jeg om å få se på en av
dem. Den lubne mannen strever seg opp i en liten gardintrapp mens
kona vokter opptrinnet fra siden. Som om hun er redd han vil falle
ned. Det knaker i trinnene, men gjøkuret havner omsider trygt
på disken.
Jeg
tenkte på gjøkuret min onkel hadde på veggen.
Uret fenget min interesse som barn: Den lille tassen som kommer ut
hver halvtime:
-
”Kookoo”.
”Sveits
eneste bidrag til verdenskulturen”, ble det spøkt.
Måtte
jo være litt gøy å ha en slik som minne fra
Tyskland, tenkte jeg. Dette gjøkuret har jo både
gjøk og spillemann. Hele tre lodd og en vakker kasse.
Da
uret skal pakkes inn i kassen må det demonteres for å
tåle transport. Da ser jeg bruddskader...
-
Ein moment, Bitte! Se her er det skader, jeg må ha et annet
gjøkur som er helt.
Det
er da kona kommer settende ut av kroken. Hun stiller sin runde
korpus i bestemt positur og lirer sint av seg en voldsom ordflom i
sinte ordlag.
Jeg
blir stum av sjokk og overraskelse.
Det
var da jeg burde snudd på helene og gått ut.
I
ettertid har jeg tenkt: Gjøkuret skulle vært et
hyggelig minne... Der det hang på stueveggen min irriterte det
meg i stedet. Irriterte fordi det ikke ble et hyggelig minne fra
besøket i Lindau. I stedet minnet det meg om en utrivelig
episode i en butikk...
Og
urverket er ikke så bra som den vakre kassa skulle tilsi, sa
urmakeren i Arendal.
|
