|
Ekteskapet
©
Av
psykiater Odd M. Lunde
Det
inngås mer enn 25 tusen ekteskap i året her i Norge. I
løpet av året er det også mer enn 10 tusen
skilsmisser. Hvor mange samboerskap som starter og avsluttes i
året vet jeg ikke. Men jeg vet at det er mye smerte i en
skilsmisse. Og jeg vet at det også er mye smerte gjemt i
skapene også. Gordon Johnsen skrev for mange år siden en
liten bok om ekteskapets vitaminer. I denne epistelen vil jeg mer
peke på noen steder vi lett går feil i et samliv.
Hvis
vi sier at det er fire faser i et samliv. Forelskelse. Dialog.
Vennskap og så kjærlighet. Disse fasene trenger ikke
å komme etter hverandre eller ha en bestemt styrke. Alle fasene
er viktige, men kjærlighet betinger at vi har manuvrert oss
gjennom de første tre fasene. Og at vi har en trygghet for at
vi kommer gjennom de tre fasene igjen og igjen. Fasene er bare ment
som en modell å tenke etter.
Mange
velfungerende ekteskap gjerne med barn, går i stykker pga for
mye vennskap. Eller mer bestemt man blir i vennskapsfasen og fester
sammen med venner fredag etter fredag. En solid fest etter en kraftig
og stresset arbeidsuke koster mye av helgen. Altså blir det for
lite tid til den gode samtalen og forelskede følelser får
ikke tid til å få tak i kroppene våre.
Noen
par blir i dialogfasen og utvikler den til en kampfase eller
konkurranse. Jeg tror det kommer av at vi egentlig skulle vokst opp i
store søskenflokker og har lite trening i det tette livet et
samliv er. Noe av problemet er og at vi kan være forskjellige.
Under forelskelsen så er forskjeller i væremåte
søte, men etter at hverdagen tærer på
forelskelseståka så oppdager vi at det er store
forskjeller i måte og mål. Blir man stående fast
her så gå inn i en nøytral tredjeperson og se det
litt fra siden og gjerne oven. Og le. Le fordi inni er vi like. Bare
det at gener og miljø har formet oss forskjellig. Og det er jo
det som er spennende.
Noen
par blir også for isolerte. Gjerne par hvor den ene var mer
erfaren eller bestemt enn den andre. En tyveåring som flytter
sammen med en tredveåring og så flytter paret til en
fremmed plass kan være et eksempel på par som kan bli for
isolerte. Her må man kanskje ha hjelp til å løse
opp litt på strukturene i hjemmet. Syke barn er også en
belastning som jeg vil komme tilbake til.
Småbarnsfamilien
©
Av
psykiater Odd
M. Lunde
Det
fins mange slag familiesammensetninger. Det jeg her vil se på
er kjernefamilien slik den oppsto i byene for noen hundre år
siden. Det er noen psykiske prosessene som skjer når et par
helt eller nesten voksne mennesker får barn (se
avsnittet om ekteskap over). Noen av problemene er nok at vi neppe
er skapt til å leve i en liten familiegruppe på tre, fire
mennesker. Et par som begge jobber fullt, kan selvsagt ikke ha tid
til å ha barn. De burde i så fall levd i en storfamilie.
Tilknytning
blir det som skjer mellom mor (og etter hvert far) og søsken
i denne utviklingen. Heldigvis har noen psykologer nå tatt til
orde for at barnet må være med mor de to første
årene i livet. Selv mener jeg at barn bør få
være i hjemmet til de er tre. Fra den alder kan barnet langsomt
tilpasses en lekepark og kan først i 6 årsalder klare
fem seks timers dager borte fra mor og far. Men fulle arbeidsdager i
form av 8 timer på skole og fritidsordning daglig er ikke noe
å strebe etter. Må man ha det slik for å overleve,
så er det ok. Men har man valget mellom å la være
å bo i åsen og la en av de foresatte være hjemme,
så bør valget være lett. Dette er min mening bygd
på klinisk erfaring gjennom 36 år med folk i livskriser.
Barn
tar tid. Barn gir glede. Barn krever at du er til stede når de er
der. Selv når du ser på fjernsyn sammen med barnet ditt,
så må du ha et øye på barnets reaksjoner.
Alle skatter i livet får du i et land som Norge. Men en barndom
må ha første prioritet. Vil et ungt par ha en karriere
begge to, så kan man jo kanskje bli besøkshjem for
venners barn eller for vanskelig stilte? En person kan ikke både
ha småbarn, gjøre karriere og bygge hus og kanskje
flytte samtidig. Barn krever at minst en av de foresatte er til stede
til alle døgnets tider.
Når
barnet kommer og ofte alt i graviditeten (svangerskapet) blir
kvinnen opptatt av barnet. Både andre barn og slektninger
(svigermor) kan lett føle seg tilsidesatt og snurt. Men mannen
sliter ofte med å bli nummer to for kvinnen. Han må
gå inn i en trygghetsrolle som ikke er forherliget i vårt
samfunn. Den står på tvers av det frihetsideal vi ofte
møter i fjernsyn, reklame og aviser. Men ansvar og plikt gir
gode følelser når de blir blandet med bleieskift,
middagslaging og vask på vask. Sangen: Bleieskiftarbeider av
Ø. Sunde burde være en del av allmennutdanninga. Den og
enkel økonomilære bør kunnes av et ungt par som
setter bo.
Rådene
blir: Se hverandre. Hør hverandre. Ta på hverandre. Og
planlegg. Og søk råd i tide. Men det er en skam å
snu. For selv om hverdagen blir full av gulping og bikkjehår;
Ingenting slår det å leve i en ung familie.
|
