|
Av:
cand.philol. /lektor Gunnar
Christensen
De
fleste sør- og øst-asiatiske land har tilknytning til
Buddhisme på en eller annen måte: I de fleste av disse
landene har Buddhismen en dominerende rolle. Liksom de andre store
verdensreligionene har Buddhismen gjennomgått forandringer:
Fornyelsesbevegelsen i Buddhismen begynte i det 19-århundre og
har tatt markert form etter 1945. To faktorer spiller inn i denne
fornyelsesprosessen; Inspirasjon fra vesten, samt Buddhismens egen
styrke til å bryte tidligere stagnasjon og stå for denne fornyelsen.
Den eldste
tradisjonen innen Buddhismen kalles Theravada og antas å ha
forandret seg minst. Theravada har beholdt de opprinelige
basislæresetningene slik de er i skriftene Pali-kanon;
Theravada har også langt stor vekt på at den historiske
Buddha, Shakayamuni er den eneste Buddha, "de fire edle
sannhetene" og den åttefoldige veien.
De landene som i
større og mindre utstrekning domineres av Theravada-tradisjonen
er i dag: Sri Lanka, Burma, Bangladesh, Thailand, Cambodia og Laos.
I tillegg til disse finnes Theravada-buddhismen i India og Indonesia,
men i et langt mer beskjedent omfang.
Den andre
hovedretningen, Mahayana-buddhismen, har liksom Theravada bakgrunn i
Indisk Buddhisme: Mahayana-buddhismen særmerkes med sin
spesielle buddhalære: Buddha identifiseres her med universet og
selvet og anerkjennes som prinsippet om den absolutte realitet.
Buddha manifesteres i mange former, bl.a. i Bodhisattva-idealet.
Bodhisattva defineres som et opplyst vesen med evne til å
oppnå frigjøring fra Samsara det såkalte livshjulet.
Mahayana-buddhismen
har tradisjonelt stått sterkest i China, Taiwan, Vietnam,
Malaysia, Korea, Japan og Tibet. Nepal har hatt en buddhistisk
minoritet som til nå har vært fra mahayana-tradisjonen.
Dette har endret seg noe ettersom en liten gruppe
Maha-Bodhi-buddhister fra Theravadaretningen har etablert seg i
Nepal. Politiske forhold har gjort buddhismens fremtid usikker,
særlig i Kina, Vietnam, Nord-Korea og Tibet. Ca. 80.000
Tibetansk-buddhister lever i eksil i India og Nepal.
Selv om den
teologiske og filosofiske forskjellen mellom Theravada og Mahayana
kan virke stor, så dominerer enhetstanken i den Buddhistiske
verden. For eksempel har buddhistene hatt en rekke verdenskongresser
hvor det meste av den buddhistiske verden har vært representert.
20.de
århundres utvikling i Theravadalandene.
Religionen har
klart å til passe seg skiftende samfunnsforhold.
-
Theravada-buddhismen er akseptert i alle samfunnslag: Religionen er
blitt en naturlig del av landets kultur m.h.p. riter og munke orden
den såkalte sangha. Både aristokratiet, munker og legfolk
har opplevd theravada-buddhismen som meningsfylt.
-
Theravada-buddhismen har inkorporert i seg ulike religiøse
elementer fra ulike kilder. Eksepelvis elemener som Tantra, Brahmin,
Mahayana etc..
- Theravada blir
ofte identifisert med nasjonale verdier mot fremmede kulturer som f.
eks. kristendommen i kolonitiden. Theravada-buddhismen tilpasset seg
hver nasjons egenart slik at hvert land fikk sin egen Theravada-buddhisme.
- Pali-skriftene
ble akseptert som den ortodokse kilde og religionen ble sentrert
omkring munkeordenen den såkalte Sangha.
Nasjonalismen som
oppsto i siste del av kolonitiden (1920-30) hadde røtter i
buddhismen. Utviklingen førte til at munker tok mer aktiv del
i politikken: Det oppsto bl.a. en buddhistisk sosialisme. Unntatt fra
denne utviklingen var Thailand som ikke var okkupert av fremmede
maker. Uavhengigheten førte til at nasjonalismen begynte noe
tidligere (sent på 1800- tallet).
Senere utvikling
har gått i retning av, større vekt på buddhistisk
utdannelse. Både kvinner og menn ble aktive i det
religiøse lederskap og fornyet interesse for buddhistisk
misjon. I tillegg er buddhistsamarbeidet over landegrensene godt utviklet.
Sri
Lanka:
Sri Lanka har dype
røtter i buddhismen. Alt på keiser Ashokas tid ca. 3.
årh. f. kr. kom Buddhismen til landet, og den historiske Buddha
skal ha besøkt landet. Landet domineres av
Theravada-buddhismen i dag, men andre buddhistiske retninger er
også representert: som f. eks. Tantrayana, Mahayana m. fl..
Sri Lanka har
vært utgangspunkt for det meste av den buddhistiske rennesansen
i Sør-Asia. - Det er først og fremst Sangha, (munkene),
som har stått for denne fornøyelsen. Det er til sammen
ca. 30.000 munker og nonner såkalte Bhikkhus, fordelt på
3 sekter. Ulikheten i sektene har bakgrunn i kasteforskjeller.
Shanghaenes funksjoner i landet har først og fremst vært
av seremoniell art, men også funksjoner innen politikk,
sosialarbeid og utdannelse. Etter den engelske okkupasjonen og frem
til 1940-50 årene hadde buddhismen stor fremgang på Sri
Lanka; men etter dette begynte en gradvis nedgang.
Årsakene til
denne nedgangen for Theravada-buddhismen kan kort sammenfattes slik:
- Buddhistene var
ikke i stand til å demme opp for den raskt utviklede
sekulariseringen og materialismen.
- Munkenes
utdannelse var dårlig, i tillegg kom svikt i rekrutteringen til Sanghaen.
- Neglisjering av
dypere studier i Buddhismen og mangel på meditasjon.
- Stor forskjell i
levestandard ved ulike kloster, men de fleste munker har
dårligere kår.
- Kasteproblemer
har virket splittende på Sangha (munkene).
Effekten av
nedgangen har vært at den yngre generasjonen munker forlater
Sanghaen etter å ha skaffet seg en akademisk utdannelse. Dette
fører igjen til at et større antall munker og nonner er
legfolk og at sangha har mistet sin vitalitet.
En fornyelse blant
legfolk er imidlertidig i gang, i form av organisasjoner som Buddhist
Theosophical Society som ble grunnlagt i 1880. Men Theravada-buddhismen
har hatt vansker med å tilfredstille de intellektuelle
samfunnsklasser, og misjonsinnsatsen har ebbet ut. Den mest
livskraftige Buddhist-organisasjon i landet i dag er Buddhist
Publication Society i Kandy som utgir en rekke bøker og tidskrifter.
Burma:
I Burma fikk
munkene den såkalte sangha en viktig maktposisjon i samfunnet
p.g.a. at Pali-tekstene - det eneste autoritative Theravada-buddhistiske
kanon - ikke var tilgjengelig på landets språk. Munkene
var de eneste som hadde språkkunnskaper og kompetanse til
å oversette og formidle kunnskapene. Dette førte til at
Pali-tekstene ble akseptert ukritisk, noe som utviklet følgende
tendenser: Det ble ikke tatt noen avgjørelse om
sannferdigheten av det skriftlige materialet vis a vi
folkereligionene i landet. Og det oppsto en stor ortodoks tradisjon,
men likevel med en rekke spesielle andre religiøse retninger
innen Theravada-buddhismen som avvek fra de ortodokse.
Buddhismen hadde
tidligere støtte av de kongelige palasset i Burma. Etter at
britene okkuperte Burma var imidlertid denne støtten borte.
Utdannelsessystemet ble også endret under okkupasjonen:
Før var buddhistisk utdannelse enerådende. Nå kom
kristen misjon og vestens kultur inn som en overlegen konkurrent.
Dette medførte selvkritikk hos buddhistene, som tilpasset seg
vestens utfordringer ved at buddhismen ble mer politisk fokusert.
Nasjonalistiske
anti-britiske bevegelser oppsto blant Sangha, og begrepet politisk
munk oppsto. Det ble hevdet at britene forårsaket korrupsjon i
Sangha, sekularisering i det buddhistiske utdannelsessystemet og at
den buddhistiske menighet ble avsakralisert d.v.s. mer verdsliggjort.
Fornyelsen innen
Buddhismen i Burma ble svaret på utfordringene: De nye
holdningene kan sammenfattes slik:
- Buddhistene fikk
større oppmerksomhet overfor vestens kritisisme, og det ble
lagt større vekt på sosial rettferdighet og lov.
- Legfolk ble
aktive i Buddhismen i samfunnet. De hadde ikke lengre en
tilbaketrukket, defensiv holdning med konsentrasjon omkring
søken etter Nirvana, som tidligere.
- Det skjedde en
omprioritering av verdier innen Buddhismen: Verdier som tidligere var
neglisjerte ble nå trukket frem.
Under den britiske
okkupasjonen var kristen misjon aktiv, mens den Burmesiske Buddhismen
var passiv og defensiv: Forandringen kom da vestens mennesker begynte
å interessere seg for Buddhisme og tilpasset denne en vestlig
situasjon bl.a. ved en diskusjon mellom Buddhismen og vitenskapen.
Meditasjonen fikk en fornyelse og økt popularitet, særlig
blant legfolk innen landets grenser og legfolk i vesten. Dette bidro
til å minske avstanden mellom munker og legfolk.
Thailand.
Den senere
utviklingen i buddhismen i Thailand kan sammenfattes i tre punkter:
- Høgere
utdannelsesnivå i Buddhismen: Buddhistmunker har satt seg inn i
andre fagområder enn de tradisjonelle klosterstudiene. Dette
for å minimalisere skille mellom munker og legfolk. Det er to
buddhistuniversiteter i Thailand som har tilpasset fagområder
til også å gjelde sekulære disipliner. Videre har
klostrene nå høgere utdannelsestilbud.
-
Klostertreningsprogrammer utviklet seg i samfunnet: Omkring 250
munker deltok i dette treningsprogrammet som fokuserte Sanghas behov
for å være mer tjenlige for Thai-samfunnet: Dette har sin
bakgrunn i at forandringer i Thai-samfunnet hadde medført en
flukt fra Buddhistiske verdier. Dessuten hadde sekulære
organisasjoner tilpasset seg det moderne Thai-samfunnet mens Sanghaen
ikke hadde forandret seg i den senere tid. Det ble lagt vekt på
at Sangha skulle hjelpe til å forbedre den materielle
levestandarden for folket, noe som står i sterk kontrast til
den tidligere verdensfornektende holdningen. Tanken bak den nye
holdningen er at et velstående samfunn gir en velstående Sangha.
- Reformer for
munkene kom med munken Buddhadasa. Buddhadasa bygde opp et moderne
buddhistsenter i Chaiya i Syd-Thailand. Her tok han i bruk moderne
massemedia, teater, bibliotek etc. Buddhadasa trekker sin egen essens
av Buddhismen; Han mener at Buddhismens ytterste realitet er hinsides
menneskelige ord, og er således på linje med mystikerne.
Han er overbevist om en universell sannhet. Eksistens er bindingen
som fører til stolthet og egoisme, ble det hevdet. Binding til
eksistens er et religiøst anliggende. Hans frelsersvei er
"ikke-bevissthet" og frihet. Buddhadasa har også
oversatt Mahayana-tekster, samt japanske og kinesiske tekster. Han
regnes som en brobygger mellom buddhismen og kristendommen -
såkalt mellom Gud og Dharma.
Thai-buddhismen
kan bli et Tharavadasenter for verdens-buddhismen p.g.a. den nye
intelektuelle vitalitet i landet som har gitt inspirasjon til den
øvrige Buddhistiske verden.
Khmer:
Buddhisttradisjonene
i Cambodia er stolte og hovedsakelig dominert av Theravada, men det
finnes også innslag av Hinduisme, Mahayana-buddhismen og
animistisk praksis såkalt åndedyrking. Buddhismen er
offentlig statsreligion i Cambodia, og det meste av befolkningen er
buddhister. Munkene er inndelt i to ordener:
- Den store orden;
Mahanikaya som har 3.230 klostre og som er den opprinnelige
munkeorden i Cambodia.
- Lovens orden;
Dhammayuttikanikaya som har 139 klostre og er importert fra Thailand
i 1864 av kongehuset.
Begge ordenene er
hierarkisk oppbygd med en "General Superior" som leder,
utpekt av statsoverhodet. De politiske forhold i Cambodia har endret
buddhismens eksistensvilkår: Prins Norodom Sinhanouk, (konge,
siden statsleder og president) 1941-70 oppfattet buddhismen og staten
som to hjul på samme vogn.
Politisk oppsto en
Buddhistisk sosialisme. Militærkuppet i 1970, betydde en
omstilling for Buddhismen, da det ble klart at den Buddhistiske
statsreligion, sosialismen hadde spilt fallitt. Likevel forble
Buddhismen statsreligion, men Buddhismen prøvde å innta
en nøytral rolle overfor styresmaktene. Det ble gjort mye for
Buddhist-studier i Cambodia. En 110 binds utgave av Tipitaka ble
publisert i 1931-68, og det eksisterte et sterkt engasjement på misjonssektoren.
Khmer-buddhismen
er imidlertid kommet inn i en dyptgripende krise: Urbaniseringen
medførte først en verdiforskyvning bort fra Buddhismen,
særlig blant unge mennesker. Disiplinbrudd og andre
sekulariseringstendenser i og utenfor Sangha har svekket samfunnet:
Det er nå hovedsakelig på landsbygden at Buddhismen har
nevneverdig støtte i dag.
Laos.
Theravada-buddhismen
er statsreligion i Laos og er en del av landets nasjonale ideologi.
Likevel er største del av befolkningen ikke buddhister.
Buddhismen i Laos praktiseres liksom i nabolandene, men har sin
egenart ved at kult av ånder (animisme) er blitt en integrert
del av buddhismen. En økende bruk av magiske riter er
tilknyttet denne åndedyrkelsen samt utstrakt bruk av riter ved
menneskelige aktiviteter som fødsel, død etc.
Buddhismen i Laos
har gjennomgått omfattende forandringer - bl.a. på grunn
av langvarig krigstilstand. Rekrutteringen til klosterne skjer
hovedsakelig fra landsbygda. Det er liten interesse for buddhismen i
byene og verdisystemet i samfunnet er forandret.
En buddhistisk
reformbevegelse som prøver å søke tilbake til den
opprinnelige Buddhismen startet i 1930-årne. De la vekt på
meditasjon, misjon, bruk av moderne massemedia og vektlegging
på humanismen i Buddhismen.
Lao-regimets
kulturdepartement har gjort Buddhismen til en del av systemet. Dette
har gjort at munkene blir et politisk instrument for makthaverne og
den åndelige essensen går tapt.
India.
India er
Buddhismens moderland, men kan likevel ikke sies å være
et buddhistisk land i dag. Den senere utviklingen kan sammenfattes i
fire punkter:
- Maha Bodhi
Scociety ble grunnlagt i 1891 av Anagarika Dhammapala i Colombo
på Sri Lanka. Foreningens målsetning var å
restaurere de hellige stedene i India, særlig i Bodh Gaya.
Foreningen utga tidsskrifter og var etablert først på
Sri Lanka, men siden i India hvor der i dag finnes sentre i Calcutta,
Sarnath og Bodh Gaya m.fl.. Foreningens virksomhet i India i dag blir
oppfattes som fremmed, streng og statisk i mål og intensjoner.
- Intelektuelle og
filosofiske sider ved Buddhiamen har sentre ved universitetene. Dette
gjelder intellektuelle som ikke har konvertert til Buddhismen. Det er
den mystiske Bhakti og de humanistiske sidene ved Buddhismen som har
interesse, men også at Buddhismen ikke har den hinduistiske rangorden.
- Tibetansk
buddhismen. Ca. 80.000 flyktinger fra Tibet bor i eksil i India.
Disse er tibetanske buddhister og representerer en tantrisk (Mahayana-retning)
tradisjon.
- Konverteringer
fra de kateløse indere. Kaste hinduer har konvertert til
buddhismen i stor utstrekning for å bedre sine sosial kår.
Dette representerer en psykologisk frigjøring for disse som
gir politiske og økonomiske fordeler.
Indonesia.
Indonesia har
vært inndelt i en rekke dynastier, noen av den var i perioder
buddhistiske. Etter ar disse buddhistiske periodene var over var
buddhismen begrenset til kosterne.
Det oppsto
en synkretistisk retning på Jahva som dyrket Shiva-Buddha.
Den Buddhistiske
fiornyelsen på Indonesia kom med kinesisk innvandring. Ca 3
mill. kinesere brakte med seg Buddhismen, Confusianisme og Taoisme.
Myndighetene har tidligere sett på buddhismen som en kultur og
ikke som en religion på grunn av vakre byggverk i gamle
klosterruiner på øyene. Nå ble klosterne fornyet.
Den tapte innflytelsen ble gjenvunnet, religionsundervisning i
buddhisme ble innført og det ble forfattet en rekke
bøker om buddhisme.
Fornyelsen skapte
imidlertid problemer: regjeringen fastholdt troen på Gud
hvilket ga kompromiet Kahyang Buddha (hvilket innebærer en
forestilling om Gud-Buddha).
Videre manglet
enighet om doktriner innen Theravada og Mahayana. Til sist kolliderte
den verdensfornektende Moksha.asketismen med den indonesiske
regjweringen som satset sterkt på å løse landets
materielle og praktske problemer.
Indonesia har
pluralisme: Buddhismen, hinduismen. Islam og kristendommen er
representert her.
Mahayana -
buddhismen i det 20 århundre.
Mahayanatradisjonene
har sin opprinnelse i India. Den inneholder mange forskjellige
bevegelser og lærer. Den har utviklet særtrekk etter den
kulturen der Mahayana har slått rot. Den vider fremstillingen
konsentreres om utviklingen i Kina og Japan.
Kina.
Den kinesiske
buddhismen baserer seg tradisjonelt på et stort antall klostere
, omkring 200.000 - over hele landet, med opp til hundre munker i
hvert kloster. Buddhist-klosterne var maktfaktorer i samfunnet. Den
øverste hierarkiske enhet var klosterabbeden, og der var ingen
høyere organisasjon over klosterne. Kloserne hadde store
variasjoner seg i mellom, alt etter sekttilhørighet.
Buddhismen var ikke nasjonalrelgion i Kina. Konfusianismen og
Taoismen m.fl. eksisterte side om side med buddhismen. Buddhismen ble
således ikke symbol på nasjonal identitet liksom på
Sri Lanka. Bare 1 - 2 % av befolkningen var erklærte buddhister
- dessuten var og er religion i Kina en privat sak.
Under
kulturrevolusjonen fikk buddhismen problematiske vilkår. Munker
og nonner ble tvunget ut av klosterne og inn i produktivt arbeid.
Klosterne ble ofte omgjort til boliger av rødegardistene.
Buddhistisk hellig kunst ble ødelagt. Noe dukket opp til salgs
i Hong Kong senere.
Religion ble
tolket som "overtro" under kommunistregimet i Kina og ble
motarbeid med alle midler. Buddhismen ble beskyldt for å
være et redskap for lensvesenet.
Myndighetenes
konfiskering av buddhistiske klostereiendommer fan sted i 1950 - 52
under andreformen.
Japan
Den
religiøse situasjonen i Japan karakteriseres av pluralisme.
Japan har innslag av følgende religioner: Indisk, kinesisk,
gamle japanske religioner som f. Eks. Shinto, sekulariserte
ideologier far vesten og kristendommen. Buddhismen har aldri hatt
status som statsreligion i Japan.
Buddhismens
situasjon i Japan i dag har bl.a. sammenheng med den 2 verdenskrig.
Etter krigen ble feydalsystemet oppløst og den moderne
utviklingen begynte. Den omfattende psykologiske krisen i det
japanske folket etter tapet av krigen var en stor utfordring for de
japanske religionene. Denne utfordringen - eller rette sagt dette
åndelige vakumet - klarte religionene ikke å fylle.
Buddhismen hadde lite å stille opp med etter krigen på
grunn av dens åndelige forringelsesprosess og krise. Buddhismen
var preget av sektisme, formlisme, moralsk forfall og magiske
elemneter. Dog fantes der frosøk på fornyelse,
modernisering og bedring av indre forhold. De nye orienteringene i
japansk buddhisme var bla.:
- Det humanistiske
ideal som er en inspirasjon fra vesten. Buddha ble fremstilt som
"verdens første humanist" og eb buddhistisk
humanisme ble til.
- Rasjonalisme ved
et det utviklet seg en demytologisering og kristisk holdning til
religion. Dette var inspirert av vestens vitenskapelige
intelektualisme. Buddhismen ble her sett på som den eneste
verdensreligion som var i stand til å tilpasse seg til den
"vitenskapelige ånd", og de nye strømningene.
- Øket
åpenhet til livets dennesidige prblemer og verdier. Japansk
Mahayana-buddhisme markerer seg først og fremst som en
religion som er opptatt av vårt nåværende liv og
ikke verdensfornektende klosteridealer som Theravada ofte beskyldes
for. Buddjhist-etikken for legfolk fremhever behovet for en viss
basis av materielle nødvendigheter og et behov for verdslig legfolk-etikk.
- Solidaritet med
menneskeheten er en ny sosial bevissthet som ser på mennesket
som et mikrokosmos i sammenheng med alt annet levende i et
makrokosmos. Utviklingen av en verdensetikk til løsning av de
globale verdensproblemene.
- Det oppsto
også en nostalgisk utvikling tilbake til den opprinnelige
buddhismen i India. Mange buddhister i Japan i dag ser den
opprinnelige buddhismen som sitt ideal. I kjølvannet av dette
finnes utstrakt pilgrimsvirksomhet til de hellige stedene i India,
samt en øket samarbeidsvilje med alle buddhist-nasjoner.
"Nye
religione" i japansk buddhisme.
Nichirenismen:
dette er en buddhistisk moderne sekt, grunnlagt ved
århundreskiftet, men buddhistisk fornyelse som mål. Dette
bevegelsen legger vekt på Lotus Sutra og fremhever et
individualistisk frihetsideal, heltedykelse, patriotisme og
romatisme. Nichirenismen er inndelt i to sekter: Kokuchukai og
Nihonzan Myohonji.
Reiyukai-bevegelsen
er den eldste av de nyere buddhistsektene. Den har også Lotus
Sutraenes prinsipper som ideal, men praktiserer forfedredyrkelse.
Daglig service for de døde er blant retualene. Bevegelsen har
en kontakt mot hjelp til de fattige - en form for sosial service , et
eterkt lederskap, etablering av livskraftige sentre og intense
individuelle engasjementer i rituelle aktiviteter.
Shingon-bevegelsen
er utviklet av Nichien-bevegelsen, men legger vekt på interesse
for esoteriske dimensjoner. Denne bevegelsen deles i to sekter:
Gedatsukai og Shinnyoen.
Rissho Koseikai er
isnpirert av Nichiren- Buddhismen og karakteriseres ved vektlegging
på folklore og shamanistisk praksis.
Politisk buddhisme
den såkalte Soka Gakkai er en religiøs politisk
massebevegelse med tro på seg selv som absolutt. I tillegg
hevdes denne retning å være "den eneste perfekte religion".
 |
